Strategien er nei

Det er ikke bare på landsbasis at Senterpartiet framstår som vinneren. Partiet er i ferd med å ta grep om Nord-Norge.

Strategien er nei til forandringer

leder

Senterpartiet i nord har tydeligvis finsnekret både slagplan og navneliste til fylkestingsvalget. Og strategien er like enkel som den er effektiv, enten det handler om rikspolitikk, fylkespolitikk eller lokalpolitikk: – Nei til forandringer!

Stortingsvalget ga naturligvis mersmak for Sp. Partiet som normalt ville brukt energien på å flykte fra sperregrensa, kan nå speide videre oppover på prosentskalaen — og mest sannsynlig stjele stemmer i hopetall, i fylkespolitikken først og fremst fra et skadeskutt Troms og Finnmark Ap.

Vinneroppskriften er og har vært en krystallklar holdning til reformene, enten de påføres med tvang eller gjennom demokratiske vedtak. Partiet bruker omtrent likelydende fy-argumenter for enhver reform, nemlig at man i smug gjennomfører en massiv sentralisering under falsk flagg. Det beste eksempelet er kommune- og regionreformen, der partiet er bastant på at distriktene blir robbet for arbeidsplasser og medbestemmelse. Det spiller mindre rolle om kommuner og fylkeskommuner har forutsetninger for å ivareta tilbudet til innbyggerne, det viktigste er å beholde dagens strukturer.

Senterpartiet er tydeligvis ikke nevneverdig uroet av rapporten til fylkesmannen, som viste at rettssikkerheten settes i spill på grunn av at basale tjenester ikke kan leveres i mange av de små kommunene. Det er en situasjon som først og fremst rammer de som sliter og ikke får hjelp, blant annet i omsorgssektoren.

Samtidig har Senterpartiets frontfigur, fylkesråd Ivar B. Prestbakmo fra Salangen, opptrådt som en pragmatisk og løsningsorientert politiker gjennom hele prosessen. Der mange av partikollegene i Finnmark har vært mer katolsk enn paven, og blant annet nektet å medvirke i fylkesnemnda, har Prestbakmo forfektet det nokså åpenbare mantra for partiet: Hvis det er noe tidspunkt det trengs Sp-politikk, så er det nå.

Konklusjonen er at det ikke hjelper å boikotte virkeligheten og landets storting. Derfor er nå Troms og Finnmark Senterparti smeltet sammen, samtidig som fylkestingslista praktiserer politisk glidelås-teknikk ved å sette kandidatene fra fylkene på annenhver plass.

I valgkampen vil partiet imidlertid bruke alle skyts for å svartmale sammenslåing, vel vitende om at det vil funke. I så stor grad at det kanskje er kledelig beskjedenhet å ha ambisjoner om 10-15 representanter på fylkestinget fra høsten, samtidig som vi tipper at det vil «dryppe» på kommunepartienet.