FRAMTID I NORD MENER:

Tragedien som endret alt

«Samfunnet må handle før det går liv, og ikke når det er for sent. I Ura kom tiltakene alt for sent.»
leder

Ura-tragedien, 19. januar 2000, vil for alltid stå tilbake som en mørk dag i vår historie. Fem mennesker omkom da et ras feide bussen de satt i på havet i Kjosen i Lyngen. Bussen sto parkert på fylkesveien og ventet på at veien skulle ble ryddet og åpnet, da et nytt ras ga fatale konsekvenser.

I etterkant av raset krevde flere pårørende å få en uhilda gransking av ulykka. Ikke overraskende ville man ha svar på hvorfor bussen var inne i rasområdet, og hvilket ansvar Statens vegvesen hadde. I januar 2002 ble det klart at Samferdselsdepartementet ikke ville ha en slik granskning.

I dag ville etter alt å dømme svaret vært annerledes. I 2005 fikk Norge en egen havarikommisjon for trafikkulykker som senere har blitt Statens Havarikommisjon for transport. Denne ville nokså sikkert vært tungt inne i bildet etter en slik tragedie.

Noen svar har de imidlertid fått gjennom de endringene samfunnet og Statens vegvesen gjorde, både umiddelbart etterpå og i årene etter. Nylig avtroppet regionvegsjef Torbjørn Naimak sier i et intervju til Framtid i Nord at Ura-ulykka var med på å endre svært mye.

Etter Ura ble rassikringen en egen post i statsbudsjettene. Etter Ura ble varslingsrutinene for skred og skredfare helt gjort om. Fra at veier ble stengt når ras hadde gått, til at veier stenges alt når man anser det for å være skredfare. Man fikk opp vegbommer som sørger for at ingen kjører inn i skredfarlige områder. Man benytter utstyr, fast og ambulerende, for å utløse skred når det er grunn for det.

I årene før Ura-tragedien var gjennomgangstonen for de som jobbet skredsikring at man måtte sikre før det gikk liv, og på den belastningen den overhengende faren medførte. I dag handler det mer om den belastningen stengte veier medfører for arbeidsfolk og bedrifter, og på hvilke verdier som går tapt som følge av dette.

En av de etterlatte sa i 2010 at fem menneskeliv er en høy pris å betale, men at de fem ikke hadde dødd forgjeves. Det er en sterk uttalelse vel verdt å ha med seg i alle diskusjoner som handler om sikkerhet. Samfunnet må handle før det går liv, og ikke når det er for sent. I Ura kom tiltakene alt for sent.