Debatt på høyoktan

Vi aner at forstanden kan ha seiret i scootersaken.

  Foto: Einar Eriksen

Ikke fordi «de fortjener det», men fordi naturen i år tillater det.

leder

Noen ganger går ting fra galt til verre. Etter det går det ofte enten over, eller så ender de helt av skaftet. I saka om utvidelse av snøscootersesongen i Nord-Troms har vi riktignok enda ikke sett den hele og fulle enden, men vi aner at forstanden kan ha seiret.

Det hele startet for snart to uker siden da Storfjord ville gjøre som sine samfylkinger i Finnmarks-delen av Troms og Finnmark, utvide sesongen noen uker. Overraskende nok, alt før ordfører Geir Varvik hadde levert søknaden, hadde han fått beskjed om at det var utelukket.

Hans kollega i Kåfjord og Nordreisa fikk samme beskjed. Nord-Troms var Troms og ikke Finnmark. At man argumenterte med fylkessammenslåing, lovhjemler og likebehandling, var som å skvette vann på gåsa. Fylkesmannen i Troms og Finnmark – ved Miljødirektøren – sa kontant nei.

Etter mye offentlig kjeft fra sinte lokalpolitikere, hundkjeft på sosiale medier og støtte fra stortingspolitikere, valgte fylkesmann Elisabeth Vik Aspaker å be Miljøverndepartementet om råd. Og på rekordtid fikk Fylkesmannen svar. I løpet av to virkedager kom man fram til at det skal herske likhet for loven, jamfør et vedtak gjort av Stortinget allerede for tre år siden.

I mellomtiden hadde Fylkesmannen dessverre klart gjøre komedien enda mer tragisk ved å si at de ikke kunne behandle en anke på klagen fra Storfjord før i juni eller juli. Vel har vinteren i år trukket ut, men selv de mest ihuga snøscooterforkjemperne anser juli som off season.

Nå tyder alt på at Fylkesmannen likevel vil godkjenne en utvidelse av sesongen. Kanskje kan drømmen om 17. mai på fjellet oppfylles av de som har den. Det er i så fall den eneste rette beslutningen. Ikke fordi, «de fortjener det», men fordi naturen i år tillater det.

Regelverket for bruk av snøscooter bør være strengt. Norge har, og skal fortsatt ha, mye uberørt natur. Det bør være mulig for de som søker naturens fulle egenart å finne den. Det er imidlertid – som tidligere nevnt – forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haka. Når snøen ligger metertykk på løypenettet, og det ikke er til sjenanse for faunaen, da bør ikke grenselinjer på et kart være det som avgjør.

Det bør være forstanden.