Spørsmålet er hvor lenge folk makter - og gidder

Dugnadsslitasjen gjør seg gjeldende nå. Det er forståelig.

  Foto: Jil Yngland

Når det vi får er pålegg og pisk, da hjelper det lite med vene ord i nyttårstalen

leder

Det er ikke overraskende at regjeringa dro til reima igjen. Alt før jul økte smitten i deler av landet, og gjennom jula ble det - som forventet - heller ikke bedre.

I tillegg dukket det altså opp muterte virusvarianter, mutanter som også spredte seg her på berget. Dette, kombinerte med et juleferierende folk på reise mellom byer, bygder og landsdeler, gjorde at de aller fleste ansa dette som mer og mindre selvsagt.

Likevel reagerere vi, og det med rette. Dette burde nemlig regjeringen forutsett. At alle skulle hjem til jul, tross korona, og at det medfører mer smitte - det trenger man ikke være smittevernforsker for å vite. At unge mennesker igjen søker sammen til fest og moro, det trenger man ikke være smittevernforsker for å forutse. Det man derimot, etter snart ett år med virusvansker, burde makte i forutse er konsekvensene og behovet for at man kan forberede seg.

Det burde derfor være mulig for Solberg og hennes regjerningsmedlemmer å varslet mange av disse tiltakene før jul. Utelivsbransjen kunne fått et varsko om hva som var i vente, skoleelever kunne fått bedre beskjed og med det spart en del bilettutgifter, og skolene kunne visst at de måtte være klar for hjemmeundervisning den første uke.

Og så burde Regjeringen hatt klar kompenasjonsordningene straks og med en gang. Nå står arbeidsgivere og ansatte igjen med neglene langt inn i kjeften. Krybba er tom, hestene biter og for mange er neglene bitt til godt over albuen. Dette kunne altså vært unngått.

Folket har i all hovedsak bidratt godt til dugnaden. Med untak av noen ungdommelige sprell, har man sluttet rekkene og fulgt de grepene man er blitt bedt en gripe. Spørsmålet er hvor lenge folk makter - og gidder. I alle fall når grepene ramler ned over dem som julekvelden på den mest travel personen i hustanden.

Selvsagt må vi bidra til dugnaden. Selvsagt påligger det hver og en å ta ansvar for både egen og andres helse, men samtidig er vi ikke mer enn mennesker. Når det vi får er pålegg og pisk, da hjelper det lite med vene ord i nyttårstalen.

Selv dugnader har som regel kaffe, saft og boller.