Tragedien som aldri må skje igjen

Kvinnelige flyktninger som søker familiegjenforening fanges ikke tilstrekkelig opp, og dette må myndighetene nå ta tak i.

Å toe sine hender i mangel av en hjemmel er uholdbart.

leder

Det er en viktig lærdom etter Fagereng-tragedien i Tromsø. Den 2. desember 2019 ble en 27 år gammel kvinne, og to av hennes barn på fire og syv år, funnet døde i sjøen utenfor Fagereng. Den yngste jenta, som var ett år, overlevde, men ble alvorlig skadet.

Denne uka ble rapporten «Undersøkelse etter drukningstragedien i Troms. Hva kan vi lære om integrering og flyktninghelse?» lagt fram av Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten.

Det er et viktig arbeid som er blitt nedlagt i kjølvannet av den fortvilte hendelsen på Fagereng. Hvorfor en kvinne og mor fra Sør-Sudan valgte å drepe sine barn og seg selv, vil vi aldri kunne få vite. Heller ikke om hjelpeapparatet kunne ha fanget opp sannsynligheten for at noe slikt skulle skje — og kanskje dermed forhindret den. Ukom-undersøkelsen prøver likevel å gi svar på hvorfor hjelpeapparatet ikke alltid klarer å fange opp dem som trenger hjelp. Den peker spesielt på flyktninger som har fått opphold i Norge med familiegjenforening som en spesielt sårbar gruppe.

Kvinnen i Fagereng-tragedien bodde i Norge i litt over to år. Mens mannen hadde flyktet hit i 2015, kom kvinnen og de to eldste døtrene til Norge med familiegjenforening oktober 2017. Undersøkelsen har sett på hvordan hun og resten av familien hadde det i den første tiden i Tromsø — hvilke belastninger og hvilke behov de har hatt. Arbeidet har vist at det er på det rene at kvinnen aldri ble fanget opp som spesielt risikoutsatt av integreringsapparatet eller helse- og omsorgstjenesten.

I forbindelse med framleggingen av rapporten påpekte Ukom-direktør Pål Iden at det fins et stort hull i systemet ved at kommunen ikke informeres i forkant om personer som bosetter seg etter familiegjenforening. Han reagerer på at nasjonale myndigheter fraskriver seg et slikt ansvar, fordi de ikke har noen hjemmel til å informere kommunene om dette.

Å toe sine hender i mangel av en hjemmel, er uholdbart. Iden har rett når han påpeker at vi må organisere oss på en måte som sørger for at integrering i slike saker ikke blir en privatsak. For morens tilfelle ble overgangen fra Sør-Sudan til Norge en totalomveltning på alle livsområder. Kultursjokket var enormt.

Det er åpenbart i alles interesse å finne ut hva som skal til for å lykkes med integrering av flyktninger rundt i kommunene. Vi må ta lærdom av hva som gikk så veldig galt i perioden før tragedien 2. desember 2019, og hva som bør rettes på for å forhindre at lignende episoder skjer igjen.