Brått ble alle partier til miljøparti

Det dukket opp alternativer som føltes langt mer behagelig.

Løsningene ble for bastante og man framsto som et ensaksparti.

leder

Det er all grunn til undre seg over hva som gikk galt for Miljøpartiet de Grønne. Det som i lang tid hadde sett lovende ut, endte altså like under den beryktede sperregrensa. I alt får partiet tre representanter på Stortinget. Det er opp, men langt fra hva målingene antydet under valgkampen.

Miljøpartiets problem er ironisk nok den siste klimarapporten. Før den kom, var de nær sagt alene om å fronte klimakampen. Deres medisin var så godt som den eneste velgerne hadde å ta. De fleste har innsett at noe må gjøres, og når Miljøpartiet var alene om å ha svarene, da fikk det bare bli slik.

Men så kom klimarapporten, og brått begynte nesten alle partiene å snakke om klima. Med det dukket det opp alternativer som føltes langt mer behagelig. Alternativer om å kutte mye, men ikke alt. Skru igjen, men ikke stenge helt. Man trengte liksom ikke å gå rett på elsykkel, men kunne ta veien om hybridbiler.

Et annet vesentlig problem for MdG er at den gruppa der de tradisjonelt finner flest støttespillere, de yngre delene av befolkninga, i for stor grad unnlot å stemme. Det rammet nok nettopp MdG verre enn for eksempel det tradisjonstunge Venstre.

I etterkant er MdG blitt beskyldt, også av egne politikere, for å være for militante. Løsningene ble for bastant og man framsto som et ensaksparti, og uten forklaringer på veien til målet. Slike radikale ville ikke velgerne gi for mye makt.

Mange mener det er greit nok. Utfordringa er bare at vi ikke har tid til å ta miljøkampen med museskritt. Vi er allerede på overtid, og om vi skal lykkes må vi etter alt å dømme gjøre solide grep. Så langt har ikke de etablerte partiene ikke villet gjøre slike sterke grep. De vet vet nemlig det MdG smertelig har fått erfare, at det koster velgere og makt.

Miljøet på jorda tilpasser seg ikke det politiske klimaet. Det er faktisk omvendt.