FIN-KOMMENTAR:

Dette kan vi ikke fortsette med

Dette er ikke lengre nok å se en hval. Nå skal dyrene også oppleves under vann. Vi må ned i havet, og helst så tett på som overhodet mulig.
leder

Det holder ikke lengre å ha sett en hval. Å oppleve at de enorme dyrene bryter overflaten, sender ut sin ikoniske blåst, fyller lungene med luft og går ned. Synet av de gigantiske halefinnene som står rett i været, før de går langt ned i dypet.

Det holder ikke lengre å oppleve knølhvalenes svære gap komme opp i en grøt av bobler, barder og sild, sluke tonnevis av glitrende småfisk, og så sige ned i havet for å sile vekk vannet og sluke fangsten.

Dette er ikke lengre nok. Nå skal dyrene også oppleves under vann. Vi må ned i havet, og helst så tett på som overhodet mulig.

Vi må oppleve det samme som naturfotografene, TV-kjendisene og vloggerne. Vi må ned i havet, og kjenne oss i ett med dyrene. Se dem, høre lyden av dem kommunisere og helst se dem inn i øynene og føle nærheten. Vi må oppleve det Audun Rikardsen, Mia Gundersen, parene fra NRK-serien «Under overflaten» og andre har vist oss.

Tilsynelatende nærmest koste hva det koste vil. Resultatet ser vi på fjorder og sund i Skjervøy og Kvænangen i disse dager. Båter som jager hval slik den jager sild, dropper ti-femten turister med masker, snorkler og svømmeføtter for at disse skal få svømme med og rundt dyrene.

Da de første hvalene kom inn på fjordene her i Nord-Troms, var det kun noen ytterst få som tilbød snorkling med hvaler. I dag myldrer det. Og for aktørene er det selvsagt strålende. Dette er et såkalt «high end»-produkt, et de kan ta meget godt betalt for, uten at turistene reagerer på det. Problemet med alle slike ekstra kostbare produkter, er at de ofte medfører at operatøren strekker seg ekstra langt for å oppnå den ultimate opplevelsen.

Hva dette medfører av stress for dyrene er uvisst, men det er lett å overføre dette til reaksjonene hos dyr vi kjenner på land. For hva skjer med rein som beiter, og som mennesker kommer tett på? De farer av gårde, skremt og usikre. Sauer på sommerbeite det samme.

Det er ingen grunn til å tro at ikke hvaler skal føle på den samme usikkerheten. Elefanter er angivelig redd mus, så at knølhvaler skal kunne føle seg truet av mennesker, er ikke en umulig tanke. Og kanskje ikke av en eller to dykkere, men når havet omkring dem fråder av sprellende, fremmede figurer de ikke er trygge på hva gjør, kombinert med hauger av små og store båter på overflaten, da er det grunn til å anta at de blir forstyrret i matauken. Det er også mange unge hvaler i havet, kalver i flere årsklasser. At disse nok stresses av uroen, er nokså klart.

At vi har fått hvalturisme til Nord-Troms er fantastisk, og det er strålende at vi kan benytte dette i turistøyemed. Likevel må dette skje på en måte som trygger dyrevelferden mer enn det trygger bankkontoen til turoperatørene. Når vi nå ser at turistene selv reagerer, er det all grunn til å agere. Når turister ser flere fridykkere enn hvaler, da bør det kime i alarmbjellene.

Retningslinjer blant andre Visit Lyngenfjord har fått utarbeidet, tilsier at dykking/svømming med hvaler ikke skal forekomme. Dette blir, etter det FiN erfarer, etterlevet av lokale aktører. Skal man tro tilbakemeldingene fra disse, er det eksterne operatører som kommer inn med sine gjester.

Det er helt tydelig at det mangler en soleklar forskrift. På nett finner man retningslinjer for slik aktivitet, men det er altså kun retningslinjer. Det blir dermed opp til hver enkelt aktør å bestemme om man vil følge dem, eller gjøre den en selv – og bankkontoen – finner mest tilfredsstillende. Derfor er det nødvendig at hele dette fridykkingstilbudet sees på med lupe, og at man får nasjonalt utarbeidede regler, regler det offentlige gjennom Fiskeridirektoratet og Kystvakta kan påse blir overholdt.

I fall man lander på at slik aktivitet er greit, må det komme regler som stiller krav til aktørene. I alle andre sammenhenger der man driver yrkesaktiviteter på havet, er det klare regler. For fridykking med hval er det ingen, ut over normal krav til å føre passasjerer på havet. Disse gjør at båt og utstyr er sikkerhetsklarert for transport, og fører for å frakte folk, men ingen krav til hvilken bekledning og hva for sikkerhetsutstyr de som skal i havet må ha med seg.

Hva finnes av nødutstyr i båtene, på dykkeren eller i gruppene? Hvilken kompetanse har guidene? Er det utstyr på de som går i sjøen som gjør at de kan bli funnet raskt om de usett reker av gårde? Lys når det mørkner? Krav i forhold til vær, sikt og bølger?

Dette er viktige spørsmål man må stille. Men før det bør man komme opp med svaret på det viktigste spørsmålet: Er dette virkelig nødvendig?