Etter Berlinmurens fall, nedrustningsavtaler og flere år med et relativt godt, internasjonal klima på den nordlige halvkule, var det få som trodde at den kalde krigen kunne vende tilbake. Imidlertid har tegn i tiden antydet at det ikke bare er det fysiske klimaet på kloden som er i endring. Gjennom de siste årene har det også blitt stadig kaldere mellom øst og vest. Torsdag morgen passerte vi frysepunktet.

Nå er det ikke bare en kald krig i Europa, men en skrekkelig, bloddryppende, overopphetet krig. En krig viss eneste formål er å bygge en stat og en statsleder. Påstandene om at man skal frigjøre folket i Ukraina, slik Putin har forsøkt å framstille angrepet som, er selve definisjonen på falske nyheter.

Nå er det ikke bare en kald krig i Europa, men en skrekkelig, bloddryppende, overopphetet krig

FiN leder Krig i Ukraina

Fra nå er alt annerledes. Noen vil si vi er tilbake til tiden med kald krig, men vi er dessverre enda lengre tilbake i tid. Vi er i brytningspunktet for en helt ny æra, en æra med nye, steile fronter, opprusting og frykt. Og altså ikke bare kald, men også varm krig.

Håpet må imidlertid få lov til å leve. Selv nå, mens bombene faller over Ukraina, må vi håpe. Håpe at Russland finner veien tilbake til demokratiske forhandlinger. Håpe at ikke andre land faller inn i Russlands rekker. Håpe at ikke motsvaret fra Nato og medlemslandene blir våpen, eskalering og en enda større og enda verre krig.

Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, lovet torsdag at den nordatlantiske forsvarsorganisasjonen står samlet. Den er rustet, og skal bli ytterligere opprustet i tiden framover. Det er naturligvis både forståelig og nødvendig, men samtidig også akkurat det stikk motsatte av hva vi trenger. Et nyopprustet, forsterket Nato vil også bety tilsvarende opprusting av Russland. Vi er igang igjen.

Verden ruster opp, og vi kan bare håpe at fornuften finner rot igjen. I mellomtiden er det lov å være redd.