Det er disharmoni mellom de høylytte debattene om krykkjekolonier, terner og andre sjøfugler som inntar sentrumsområdene og lager uønsket støy og griser til, og den økende tausheten langs kystområdene der man før hadde larmende, vitale og spektakulære fuglefjell.

Siden begynnelsen av syttitallet har hele 80 prosent av sjøfuglene våre forsvunnet helt fra fuglefjellene langs kysten av Norge, ifølge forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). I Norsk rødliste for arter er nå over seksti prosent av sjøfuglene oppført. Situasjonen er dramatisk.

Det er nå åtte år siden BirdLife Norge (som da het Norsk Ornitologisk Forening) ba Tine Sundtoft, daværende klima- og miljøvernminister, om en handlingsplan for å berge våre truede sjøfuglarter. I statsbudsjettet i 2021 lovet regjeringen at denne handlingsplanen endelig skulle foreligge, i 2022, og nå nylig ble den nok en gang skjøvet på, hvor det uttales at det «tas sikte på» å utarbeide den ferdig til 2024.

Dette er bedrøvelig lesning. Hvor mange nye sjøfuglarter som er lagt til den sørgelige «rødlista» siden denne handlingsplanen først ble nevnt på formelt hold i regjeringsapparatet, vites ikke, men tallet har neppe gått ned siden 2016.

De som bor i by får lett et inntrykk av at det blir mer og mer måser, siden man ser stadig flere av dem i sentrumsnære områder. Men dette skjer altså parallelt med at fuglefjellene stilnes. Det totale regnestykket går dessuten i minus. Årsakene til hvorfor det blir sånn er mange, og det er ikke ett svar på elendigheten.

Mindre fiskeriavfall fra fiskeriene, mer søppel og plast i havet, global oppvarming og økte havtemperaturer, et totalt frislepp for vannscootere, taretråling, økende turisme, økt skipstrafikk, mer press på sensitive områder og så videre. Det er ikke mulig å peke på én årsak, men det blir stadig færre sjøfugler.

«Utarbeidelsen av handlingsplanen for sjøfugl har vært mer omfattende og krevende enn først antatt», skriver Klima- og miljødepartementet i en e-post til Dagsavisen, som forklaring på hvorfor det fortsatt ikke skjer noe. Det er mulig det, men da burde man sette mer ressurser ned til arbeidet.

En stille kyst er en død kyst, og når elendigheten i stor grad er forårsaket av mennesker, er det også vi som må ta tak og få gjort noe med det. Vi må i det minste prøve, i stedet for bare stadig å skyve papirene videre til neste budsjett.