Hvor godt merket skal egentlig en tursti være? Og hvor mange skilt og postkasser er det strengt tatt behov for når man kommer fram?
Finnes det en grense for hvor mange merker som skal males – og hvor mange skilt som skal settes opp?
Det er spørsmål de to turentusiastene Jan R. Olsen og Trond Østvang har stilt. De to ga nylig ut en bok om nær sagt det som som finnes av turer i Skjervøy, Kåfjord, Nordreisa og Kvænangen, ei bok som i seg selv kommer til å stå som en varde i flere år. Med boka, og gjennom sitt utrolig viktige arbeid for turer i regionen gjennom flere tiår, har de tilgjengeliggjort naturen vår enda bedre. Derfor er det helt betimelig å lytte nøye når de to stiller spørsmål.
Det de peker på er hvor mye turer skal merkes, og hvor mye man skal «belønne» de som kommer fram i form av postkasser, skilt og annet fotovennlig «stash» festet på varder og stolper. For det er en sannhet at mange endepunkter er i overkant befestet med kasser og skilt.
Her bør idrettslag, grendelag og andre, gå i kompaniskap med kommunene og Ut i Nord, og ta en opprydding. Man bør også gjøre en vurdering av plasseringen. Olsen og Østvang peker på vardenes betydning som kulturminner, og de har rett. Mange av vardene på toppene er reist lenge før toppturer ble «allemannseie», og er for kulturminner å regne. Å tapetsere disse med postkasser, skilt og klistremerker er unødvendig.
Kommunene bør også, sammen med Ut i Nord, danne en standard for merking av turene. I denne prosessen bør man ta høyde for at grønne og blå turer gjerne blir brukt av flere, og av ferske turgåere. Det kan bety at behovet for merking er større enn de røde og sorte.
Røde og sorte turer skal også helst gjøres av de som allerede er vante turfolk, de som gjerne er vante med bruken av kart, kompass og GPS. Det gjør at behovet for tett merking er mindre, ja, i noen tilfeller nesten overflødig. Enkelte topper har flere løyper, avhengig om vandreren foretrekker bratt og krevende, eller en lengre, men slakere omvei inn til målet.
Det er en sannhet at mange endepunkter er i overkant befestet med kasser og skilt.
Ut i Nord har bidratt til en folkevandring i naturen vår. At dette er bra, bør det ikke herske noen tvil om. Det betyr at flere kommer i form, at vi kommer oss ut og at vi bruker naturen som det fantastiske treningsstudioet den er. Samtidig betyr det også økt press og slitasje.
Trond Østvang og Jan R. Olsen har brukt tusenvis av dugnadstimer på å lede andre ut på tur. Når de to nå roper et varsko, er det ikke for å ta turlysten og turgleden fra oss andre, men et forsøk på å sikre at også de som skal på tur etter oss får den samme gleden av naturen, de også.