Alt tyder på at de fire naboene - Kvænangen, Skjervøy, Kåfjord og Nordreisa - finner sammen i et felles interkommunalt råd, det såkalte IPR4. Tirsdag falt dommen i Kåfjord og senere i uka tar Skjervøy og Nordreisa sine avgjørelser. Framtid i Nords artikler forrige fredag tyder på at disse tre følger i fotsporene til Kvænangen, og altså går for å danne IPR4.
I så fall skal vi rette en takk til Kvænangen, og kanskje særlig deres ungdomspolitikere. De som i kommunestyret ba de voksne holde seg til Troms når de søkte framtidige samarbeidspartnere.
Det blir naturligvis bare synsing og visomat, men om Kvænangen hadde falt på et enda tettere samarbeid med Alta, da kunne også samarbeidet mellom Skjervøy, Nordreisa og Kåfjord blitt problematisk. IPR3 kunne rett og slett blitt i minste laget.
Når blir det altså en samlet front på fire kommuner. Det er fire ulike kommuner, men det bør heller være en styrke enn en svakhet. Det vil nemlig gi en region med en bredde i tilbudet, med kraft både innenfor det offentlige og det private.
Det vil nemlig gi en region med en bredde i tilbudet, med kraft både innenfor det offentlige og det private.
Så er det trasig at man i løpet av de to årene IPR-debatten har gått, både har tapt momentum og medlemmer. Nord-Troms hadde vært langt sterkere med Lyngen og Storfjord med. Med disse to om bord i IPR-skuta ville man hatt sterkere bånd mot Tromsø.
Tiden vil vise om det var et klokt valg av Lyngen å velge Tromsø. Næringslivet i Lyngen har den siste tiden innsett at man burde funnet et annet navn til Ullsfjordforbindelsen, og legger stadig mer vekt på Nordområdeveien. I et felles interkommunalt, politisk råd med naboene i nordøst, kunne man dratt lasset sammen, slik man gjorde for flyplassen, lakseveien og studiesenteret.
Forhåpentligvis kan blant annet Nordområdeveien få Lyngen tilbake til Nord-Troms. I mellomtiden er det viktig at IPR4 holder døra åpen. Forhåpentligvis kan regionen igjen samles under en felles paraply, til beste for Nord-Troms og folket her.