MENINGER:

«Vi er jo bare mennesker vi også»

Som læstadianer, har Arnhild Andreassen blitt kalt både intolerant, maktsyk, tulling og dust på sosiale medier. «Er det greit?» spør hun i dette leserinnlegget.

- Jeg er faktisk også utrolig lei meg og skuffa. Så mye hat og så mange stygge kommentarer. Vi er jo faktisk bare mennesker vi og, skriver Arnhild Anderassen i dette leserinnlegget.  

leserbrev

Jeg er en mobber. Ikke bare det, jeg er intolerant, ukristelig, maktsyk, en dust, en tulling, uten medmenneskelighet, uten nestekjærlighet, eier ikke respekt for andre, tilhører en sekt, lever ikke i 2017(..ikke?), er en dinosaur (eller det var visst for sterk kost for FiN, så det ble slettet), en som tror at vi er bedre enn andre..  Takk for alle kommentarer! Dem berører meg faktisk, selv så umenneskelig som jeg er! Sosiale medier er herlig ærlig med hverandre. Man ser plutselig hva folk egentlig mener.

Dette er beskrivelsen av meg på sosiale medier fordi jeg tilhører en gruppe mennesker som blir kalt for læstadianere. Selv liker jeg best å kalle meg for en kristen eller troende, men aller helst et Guds barn. Dette barnenavnet fikk jeg i min dåp den gang jeg var liten, i likhet med de fleste av mine medborgere her i Nordreisa. Etter hvert som jeg vokste opp hadde jeg gode vekstvilkår for min barnetro både i kirka og i forsamling. Kirkegangen styrket mitt forhold til bedehus og forsamling, likesom forsamlingslivet styrket mitt forhold til kirka og gudstjenestelivet. Som voksen har jeg også satt enormt stor pris på nettopp denne «dobbelte kirkegang». Mitt åndelige hjem var både i forsamling og kirke. 

I kirka var vi vant til prester som kom og dro etter en tid. Mange ble glad i disse prestene, men det var nok ikke på grunn av at de var «en av oss» eller «bare vår prest». Det var vel heller fordi man følte de var en prest for alle i menigheten, også oss, allikevel ulik oss – men som tilførte oss noe vi selv ikke var eller hadde. Mange prester har nok møtt kritiske hørere, men allikevel erfart at forsamlingsfolket har støttet opp under gudstjenestelivet. Man gikk i kirken og brukte kirken selv om man var uenig om mangt og mye. Det er ikke som en får inntrykk av at dette ikke har vært praksisen. Tomme kirkebenker er vel også en konsekvens av at vi læstadianere er preget av tidsånd og travelheten, og prioriterer mer enn før bort samling om Guds ord, til fordel for andre aktiviteter. Men, hvorfor har vi møtt opp, tross ulikt syn og skiftende prester? Jo, fordi man la større vekt på Ordet og sakramentene enn hvem som forrettet det. Presten var en tjener for menigheten og det er heldigvis slik presteskapet i den Lutherske kirke skal være. Så kan vi spørre hvem er menigheten? I praksis har det vært de som har møtt opp til gudstjeneste om søndagene og de som bruker den til spesielle anledninger. Slik er det i store deler av Norge og ikke spesielt for Nord-Troms. Styrken og svakheten ved en folkekirke.

Hvorfor er jeg da blitt et så mangehodig troll, uten respekt for andres meninger, en som mobber?

Jeg tror Guds ord på samme måte i dag som jeg gjorde før 1. februar 2017. Da vedtok kirka at det skulle være rom for to ulike syn på likekjønnet ekteskap i DNK. Når jeg leser min bibel står det fortsatt det samme: Ekteskapet er mellom en mann og en kvinne. Kirkemøtet vedtok ikke noen endringer i bibelen, men måtte velge å lage en ny vigselsliturgi uten bibelvers som taler om ekteskapet. For det fant de ikke. Alle vers i bibelen som omhandler ekteskapet snakker om forholdet mellom mann og kvinne. Da er det naturlig å tenke at denne ekteskapsliturgien bygger på folkemeningen, og ikke på bibelen. Trenger vi en kirke da? Da kan vel mange andre være vel så gode seremonimestre enn kirken?

På hvilken måte skal kirken leve med to likeverdige syn? Det kan synes som dette går fint så lenge det kun er det ene synet som høres og nevnes. Hvis det ikke tåles at vi som medlemmer i kirken ytrer vår tro uten at man blir stemplet som alt foran nevnt, hvordan skal det da gå med de prestene som står for kirka sitt tradisjonelle syn når de i preken, konfirmasjonsundervisning eller samtale kommer til å nevne hva bibelen sier? I beste fall blir det buing! Hva skjer den dagen når flere vil inn i ekteskapet? Leder for Åpen kirkegruppe ville ikke svare Ja eller Nei på spørsmål om ekteskapet også kan gjelde tre personer. Er dette så utenkelig? Det finnes andre grupper innenfor samme miljø som vil bli omfattet av de samme rettigheter og kirkelige ordninger. Når man har valgt å se bort fra bibelens lære om ekteskapet er det mange ting vi må ta stilling til i fremtiden. I USA er det sterke krefter som arbeider for å stryke bibelsitater og innhold som ikke passer folkemeningen. Det kan hende bibelen blir litt mer letthåndterlig i ordets rette forstand, men hvor er vi på vei da? Det står ganske mye der som forteller oss at vi trenger en frelser.

Boikott vil alltid føles sårende for den det gjelder. Uansett hvem. Hvem som boikotter hvem er en annen sak. Prosten i Nordreisa velger å kalle dette for en boikott, men vet at læstadianernes forhold til DNK har blitt mer og mer tynnslitt de senere år. Prosten hadde vel heller ikke forventet at vi skulle endre vårt bibelsyn selv om kirkemøtet gjorde det.  Flere og flere læstadianere har mistet sin tilhørighet og tillit til kirka generelt. Vet at det er mange i det læstadianske miljøet, både unge og gamle, som har satt stor pris på prosten både som prest og menneske. Har selv erfart at han har strekt seg langt for å imøtekomme behov og gi rom i flere situasjoner. Han har også i mange sammenhenger forsvart våre ønsker i møte med alt som har presset seg på. Utviklingen i kirken har allikevel gjort at det lenge har ligget i kortene hvor lenge det er hensiktsmessig for oss å bli værende i kirka. Tiden har gått og befolkningen i området burde ha registrert de ledige plassene både i benkene og muligheten for kirkelige verv. Hvorfor har ikke befolkninga i Nordreisa fylt opp kirka når det er gudstjeneste, sånn at ikke de få læstadianerene som var igjen ble så synlige når de ruslet ut og forlot kirka. VI får skylda for at det er blitt tommere benker! Hvor har dere vært på søndagene? Hvis ikke vi møter opp til gudstjeneste så er det mobbing!  I alle år har jeg fått høre «jeg orker ikke gå i kirka å høre på den og den presten». Har jeg sagt at dere har drevet med mobbing av den grunn?? Kan det være andre prester som har opplevd at folk har boikottet dem og til og med hengt dem ut i avisene? Eller ikke villet bruke dem til kirkelige handlinger? Når vi sakte men sikkert forlater denne skuta frivillig, så blir det også brukt mot oss. Dere burde jo bare juble og gledes over at «makteliten» er borte. Den eneste makta vi har hatt har vært å benytte oss av demokratiet og stemt når det har vært valg. Hva mener dere at vi skal gjøre? Hvor usynlig vil dere at vi skal bli? Det er ikke så mange læstadianere igjen, i alle fall ikke som viser seg offentlig gjennom media. Vi høres ikke og vi sees ikke. Det koster for mye! Korsfest, Korsfest! Og hvis noen sier noe blir det møtt med «at det er et slag i tomme luften»! Hva er dere så redd for da? Vi har ingenting å si! Vi er for få, en minoritet, en kuriositet. Til nød nevnt i en festtale. Det finnes til og med flotte folk blant oss, blir det sagt.

Det fine med å være en kristen er bl.a. å tilhøre en kirke, uavhengig av kirkebygg, navn og prester. Dette er den egentlige Kirke, usynlig og verdensvid, bestående av alle troende – uansett kjønn, natur, farge eller kallenavn. Dette er for meg en stor trygghet, midt i en forvirret og urolig tid. Jo mer verden rister og skaker, jo mer forventningsfullt kan jeg løfte blikket. Ingenting kommer overraskende; «Himmel og jord skal forgå, men mitt ord skal evig bestå». «Det kommer en tid hvor menneskene må tro løgn, i stedet for sannhet». Tegn i tiden og Jesu gjenkomst. Det står også der – men det kan vi vel ikke tro på? Vi får vente å høre hva Kirkemøte sier om saken, imens kan vi sove trygt videre.

Mørkemann jeg? Neida, veldig gla i Lyset og Livet! Glad i folk – alle slags folk.  Jeg har venner som er kristne og ikke kristne, buddister og muslimer, prester og ateister, homofile og heterofile, SV folk og til og med FrP’era.

Må jeg mene det samme som dem for å være glad i dem, respektere dem og prate godt om dem?

Må jeg i likhet med mange kristne over hele landet, hele verden, holde kjeft av fare for å bli stemplet som alt mulig. Her roper man på likeverd, toleranse og RAUSHET. Kreves denne  rausheten bare fra oss? Jeg vokste sjøl opp med å bli slengt bakerst i busskøa fordi jeg gikk i forsamling, ble kalt lestus og ble flirt av. Verden har ikke gått mye fremover siden da.  Det er mange av oss også som kunne stått frem med selvopplevde historier som forteller om intoleranse og fordømming. Men, da synes vi jo bare synd på oss selv.

Er det greit å kalle oss for dust, tulling og mobber? Eller bare gi det en Likes – når noen av oss benytter oss av den samme frihet som resten av befolkningen; å velge hvem man hører på?

Jeg er faktisk også utrolig lei meg og skuffa. Så mye hat og så mange stygge kommentarer. Vi er jo faktisk bare mennesker vi og. Vet at så mange mener vi tror vi er bedre enn alle andre. Gjør vi det? Det er vel heller i erkjennelsen av at vi kommer til kort, både ovenfor Gud og mennesker, at vi kneler ned ved nattverdsbordet og tar imot brød og vin og syndenes forlatelse. Vi er syndere som trenger Guds tilgivelse i smått og stort. Bedrevitere, selvopphøyde mennesker og folk som gjør ondt mot andre finnes overalt. Ingen miljøer er unntatt for det. Ingen.

Jeg kommer til å savne kirka og livet der. Det har vært en veldig viktig del av mitt liv, men føler meg ikke særlig velkommen eller hjemme der mer. Følelsen av å være en byrde og stå i veien har lenge vært plagsom. Det blir som å miste den ene foten.