Avisa Nordlys framstår på lederplass stadig som en overivrig tilhenger av blå-blå reformpolitikk. Politisk redaktør Skjalg Fjellheim har snart fylt avstanden Bindal-Vardø med spaltemeter som promoterer samling av Nord-Norge til en region.

I hans grenseløse rike er det knapt måte på hvor sterkt en vil stå i en nasjonal dragkamp om ressurser og oppmerksomhet. Hallo! Nord-Norge har 484.647 innbyggere. Bare region Viken, som vil omslutte Oslo, har 1.176.975. Hvor mektig, innflytelsesrik og hørbar blir man, og hvor mye mer kan man karre til seg, når stemmevolum og trekkraft øker simultant over hele landet?

Vil ikke heller landsdeler som synliggjør avstand og forskjeller stå best rustet med ombudsmenn til å tale de forskjellige områders sak? I kamp for felles regionale interesser, slår ikke tre fylkesordførere hardere i bordet enn en enslig regionguvernør?

Gigantomane apostler

Fjellheim river seg i håret over det han mener er ren toskeskap fra Nordland, at de ikke grep sjansen og ble med på denne samlingen på toppen av Norge. Samtidig skriver han i panegyriske ordelag om den arktiske kraften, dynamikken og mulighetene som oppstår ved det som i praksis er en annektering av Finnmark til hans eget hjemfylke, Troms. 241.781 mennesker spredt på et areal større enn Irland skal visstnok få slikt gjennomslag og prioritet hos sentrale myndigheter.

Som et ekko av Fjellheim hører vi en annen av regjeringas gigantomane apostler, stortingsrepresentant Kent Gudmundsen (H). Om de nye regionene serveres store ord og fett flesk om flere oppgaver, mer makt og styrket demokrati. Allerede der lyder det hult når demokratiske nyvinninger gjennomføres mot folkeviljen. Troverdigheten svekkes ytterlige av at regjeringspartienes programfestede mål er å fjerne fylkene.

Framdrift og innovasjon

Mens Fjellheim hevder at et fusjonert Troms/Finnmark blir det nye tyngdepunktet i Nord-Norge, fortviler han over at landsdelen grunnet Nordlands vrangvilje er oppløst som politisk fellesskap. Skyldes ikke heller det i høy grad de destruktive kreftene reformene har utløst?

Regionalt samarbeid lider nettopp fordi posisjonering, maktkamp og lokaliseringsstrid er en sørgelig følge hver gang man begynner å røre ved strukturene. Samfunnet trenger framdrift og innovasjon, men også en viss stabilitet. I disse prosessene angripes sistnevnte under påskudd av at det er framtidsrettet, mens det i virkeligheten er endringer bare for endringenes skyld.

"Brei semje"

Lokaldemokrati fordrer nødvendigvis også noen grenser, og det vil alltid kunne vises til eksempler hvor disse kan virke uhensiktsmessig. Ved å endre dem oppnår en i beste fall bare å flytte på de påstått problematiske grenseområdene. Samtidig oppstår nye uforutsette utfordringer. Derfor kan strukturendringer være en svært synlig, men ofte akk så lite samfunnstjenlig måte å vise handlekraft på.

Kommune- og fylkesinndeling bør ikke nødvendigvis være hogd i stein, men eventuelle ønsker om endring må komme nedenfra, etter en modningstid og når det hersker det som på godt norsk heter "brei semje". Toppstyrte heseblesende prestisjeprosjekt som vi nå ser, fører erfaringsmessig til et himla spetakkel og dårlig resultat.

Tvilsomme gulrøtter

Kommentator i Nordlys, Oddvar Nygård, fulgte forleden opp avisas linje med kraftig kritikk av SPs Sandra Borch og andre sentraliseringsmotstandere. Heller ikke han later til å ha fått med seg hva som skulle ligge til grunn for disse reformene, nemlig grundige lokale prosesser basert på frivillighet, til og med presisert som "reell" frivillighet. Det burde bety at hverken tvilsomme gulrøtter, trusler om økonomisk strupetak, tvang eller det som verre er skulle ha kommet til anvendelse.

Brysom grasrot

Nygård bringer til torgs underlige resonnementer omkring demokratibegrepet. Han påstår at de som kritiserer tvangspolitikken viser manglende respekt for landets øverste folkevalgte organ. Mener han virkelig at alt som kommer fra sittende sentralmakt stilltiende skal aksepteres av folk og opposisjon?

I den aktuelle sak dreier det seg om vedtak som blir gjort like før et valg, men som ikke skal gjennomføres før 2020. Ingenting er vel mer naturlig enn at de som er uenige flagger sitt syn og lover reversering ved et maktskifte? Da er det jo faktisk folket som via stemmesedlene får bestemme utviklingen, men slik innblanding fra den brysomme grasrota passer gjerne ikke for Nordlys-demokratiet?