I Norge ligger alt til rette for god rovviltforvaltning. Stortinget har vedtatt et rovviltforlik med nasjonale og regionale bestandsmål for hvert av de store rovdyra. Det er vedtatt prioriterte forvaltningsområder for rovdyr, mens beitedyr er prioritert utenfor disse områdene. Vi har også en uavhengig nasjonal overvåker av rovdyrbestandene som gir oss nøyaktige data og tall. Det burde altså være en enkel sak å forvalte rovdyrene. Likevel er ulvedebatten en av de mest betente politiske debattene i Norge. Fakta blir satt til side og følelser blir dominerende. Og sauebøndene og bondeorganisasjonene blir utpekt som ulvens store fiende. Det er vi ikke.

Norges Bondelag jobber for at det vedtatte rovviltforliket skal følges opp, slik at det er mulig å drive med beitedyr i norsk utmark. Det betyr at vi også mener forvaltninga i dag må justeres på flere områder for å nå dette målet. Vårt syn kom tydelig fram under en demonstrasjon foran Stortinget for et år siden. Bønder og bygdefolk fra hele landet demonstrerte for at regjeringa skulle følge den vedtatte rovdyrpolitikken. Den politikken sier ikke at alle ulver i Norge skal skytes. Politikken sier at vi skal ha rovdyr i norsk natur, men ikke flere enn at vi også kan ha ei bærekraftig beitenæring med sau og tamrein. Stortinget har løst dette ved å sette bestandsmål og forvaltningsområder for hver rovdyrart.

Dessverre har naturvernorganisasjonene valgt ei anna linje enn å be myndighetene følge vedtatt politikk. For andre gang saksøker WWF staten for å få stansa den lovlige ulvejakta. De hevder at 75 prosent av den norske bestanden blir tatt ut gjennom lisensjakta, og at bestanden er trua. Jeg mener at organisasjonen her feilinformerer og forsterker konflikten rundt ulven. Det har aldri vært lovgivers eller politikernes intensjon at Norge skal ha en nasjonal ulvestamme. Det har alltid vært snakk om en sør-skandinavisk ulvestamme, en bestand som gjennom de siste 20 åra har vokst med 12 prosent hvert år. Samtidig har det blitt gjennomført både lisensjakt og skadefelling. Den norske delbestanden av ulv har også vokst betraktelig siden 2004. Den vil fortsette å vokse med rovviltnemndenes vedtatte kvoter for lisensfelling og skadefelling. Vi har faktisk aldri hatt flere ulver i Norge i nyere tid enn det vi har i dag, selv etter gjennomført ulvejakt.

Det viser tall fra Rovdata, den uavhengige overvåkeren av de norske rovdyrbestandene. Per 9. januar hadde Rovdata registrert 13 ulvekull født i Norge og i grenserevir i 2017. Minst sju kull er registrert i helnorske revir. Til sammenligning er det nasjonale bestandsmålet fire til seks årlige ulvekull hvorav minst tre helnorske. Det nasjonale bestandsmålet er oppnådd med god margin, ifølge Rovdata.

Likevel blir rovdyrdebatten stadig tøffere og mer betent. Hver gang det stikkes kjepper i hjula for forvaltninga av de norske rovdyra, eskalerer konflikten. Mange sauebønder gruer seg til å slippe sauene sine ut på beite i de delene av landet der beitedyr er prioritert foran rovdyr. Frykten for rovdyr vil alltid være til stede. At noen av ulvens forkjempere hetser og truer bønder som mister sau til rovdyr, er også ei svært tøff belastning.

Bønder som driver med sau på utmarksbeite i Norge, gjør ikke det for å utrydde ulven. De gjør det ikke for å håve inn rovdyrerstatning. De gjør det ikke fordi de ikke passer på dyra sine. De gjør det fordi over 50 prosent av fôret i norsk saueproduksjon ligger i utmarka og at drifta på gården er bygd opp rundt denne beiteressursen. Bønder har til alle tider dimensjonert drifta si etter hvor mye fôr vi har til dyra våre. Utmarka er den viktigste fôrressursen i sommerhalvåret, mens dyrkamarka blir brukt til å produsere vinterfôr. Det er god ressursutnyttelse. Det er også bedre for dyrehelsa, og tallene for tap på beite går ned. Beitebruk i utmarka har dessuten myndighetenes velsignelse. Det er tross alt vedtatt at store områder av Norge skal prioriteres til beitedyr.

Det blir ikke enklere eller mer forutsigbart å være verken sau, ulv eller sauebonde så lenge myndighetene ikke forvalter rovdyrbestandene og forvaltningsområdene i tråd med vedtatt politikk. Joda, politikken har til dels fungert – men ikke etter intensjonen. Det er knapt en sau igjen på utmarksbeite innafor ulvesonen, sjøl om målet aldri har vært å skape et ulvereservat. Et ulvereservat som er ei stor belastning for folk som bor i området. Dessverre fungerer ikke politikken andre veien slik den skal, og sauer på beite blir stadig utsatt for rovdyrangrep i de delene av landet der beitedyra har forrang. Et forlik handler om å gi noe og ta noe. Det må også gjelde i forvaltninga av de norske rovdyrbestandene.