Dagens grunnskole er på fleres måter bedre enn den var i mi elevtid før siste verdenskrig – ikke minst når det gjelder undervisningsmetoder, utstyr og pedagogikk. I ettertid har jeg registrert at timetallet i kristendomskunnskap er blitt betydelig redusert. Timetallet i et fag gir status/verdi.

I 1965 var det en underskriftkampanje på landsplan leda av ti kjente kristne ledere for å hindre at et forslag fra ei Ap-regjering om timereduksjon i faget kristendomskunnskap skulle bli vedtatt i Stortinget. I forslaget var det en reduksjon på opp til 50 prosent for 1.- 3. årskull og 33,5 for 4.-7.årskull. Aksjon fikk brei tilslutning i folket, men på lederplass i avisa Nordlys 14.04.65 blei det påstått at aksjonen var satt i gang av "reaksjonære krefter".

Mer uventa er det at dagens norske biskoper ikke synes at det er nødvendig med en enkel "K" for kristendomskunnskap som delnavn i dette skolefaget. Dette minner om en tidligere kunnskapsminister fra SV som i si tid som statsråd 2006- 2007, foreslo å slette "K" for "Kristus" i vår tidsregning. En sjølkritisk humanetiker, professor Thomas Chr. Wyller, tegna "skrifta på veggen" da han skreiv dette i Arbeiderbladet 14.03. 95 : "Vi (humanetikere) har gjort verden gudløs og veiløs."

Fra mi tid som elev i grunnskolen minnes jeg at det i første timen hver skoledag var kristendomskunnskap. Vi hadde tre lærebøker i dette faget: bibelhistorie, katekisme og kirkehistorie. Landstad salmebok sang vi fra ved starten av skoledagen. En av disse salmene var av Elias Blix hvor andre verset begynte slik: "Du sanningssol som rann i jol, ver du mi morgonstjerna."

Om vår kristne, humanistiske kulturarv er verdt å videreføre i skolen til kommende slekter, kan vi påvirke ved stortingsvalg.

I det følgende nevner jeg i kortform noe av innholdet i denne arven vi fikk i mi skoletid – i tillegg noen personlige ytringer. Første delen av Volrath Vogts bibelhistorie hadde 84 utvalgte fortellinger fra Det gamle testamente. En av hovedpersonene først i boka, var Abraham som kom fra et hedensk dominert miljø i Ur i Kaldea (nåværende Irak). Han blei stamfar for Israels folk og grunnleggeren for deres tru. Han fikk kallet til å dra til Kanaan og løftet om at i hans ætt skulle alle jordens slekter bli velsigna. (1.Mos.12). Jesus blei født i dette folket ca. 2000 år etter Abraham si tid. Noen vil ane Guds strategi i at Jesus blei født nettopp i dette landet, dette folk – et land som geografisk og strategisk låg sentralt i romerriket og den verden som da var kjent.

Mange - spesielt eldre - minnes nok Josef som blei solgt av sine brødre og blei slave i Egypt. Han endte som nestleder etter farao.. "For å holde dere i livet har Gud sendt meg hit i forveien for dere," var Josef sine ord til sine redde, hungersrammede brødre. (1.Mos. 45, 5)

Guds ledelse synliggjøres også gjennom Moses. Han og alle israelske guttebarn skulle kastes i Nilen etter ordre fra farao. Likevel endte det med at Moses blei åndelig leder og statsleder for det folket han leda ut av fra trelldommen i Egypt og gjennom 40 års ørkenvandring mot heimlandet. Moses formidla Guds bud til folket - "veiskilt" og vern på livsveien.

Konger som David og Salomo på godt og ondt blei brukt i Guds plan med folket. Profeter (seere) som Amos, Esaias, Mika, Jeremia var Guds budbærere med råd og refs til folket også i landflyktighet. Noen minte om befrieren (Jesus) som skulle komme. Fra folkets landflyktighet i Babylonia (nåværende Irak) blei vi elever kjent med Josef og imponert over hans livsstil i et hedensk miljø og hans møte med kong Nebukadnesar 2.

Den andre delen av bibelhistoria var fra Det nye testamentet med 98 utvalgte deler i hovedsak fra de fire evangeliene. Juleevangeliet i Lukas 2 var spesielt – også beretninga om Jesus som 12-åring i templet hvor han nærmest måtte irettesette sine foreldre slik: "Skjønte dere ikke at jeg må være i min fars hus?". Videre handla bibelhistoia om Jesu liv i ord og gjerning sammen med sine elever i de ca. tre siste åra av hans 33-årige liv, om hans død, oppstandelse, misjonsbefalinga, hans himmelfart og den første pinsedag - kristendommens fødselsdag.

Fra katekisma etter dr. Martin Luther med øvinger ved biskop Eivind Berggrav lærte vi om kristen tru, etikk og moral – fordelt på fem parter: budene, trusbekjennelsen , Fader vår, dåpen og nattverden.

Kirkehistoria handla om den første apostel- og martyrkirka. Spesielt disse orda brente seg fast: "Martyrenes blod blei kirka sitt såkorn, som gav rikelig frukt." Vi elever lærte om rikskirka, spredning av kristentrua til mange land - også Norge, om pavedømmet, reformasjonen, kirka i Norge og kristelig virksomhet i nyere tid, kirka under krigen og ytremisjon.

Fra vår barnelærdom fikk vi med oss hva bønn er. Mesteren forklarte sine disipler hvorfor bønn ikke behøver være mange ord og lærte dem "Fader vår" - ei bønn som favner om alt vi trenger for å leve et fullverdig liv.  Fra katekisma fikk vi forklart: "Med daglig brød meiner vi slikt som mat og klær, hus og heim, arbeid og helse, gode naboer og trufaste venner, et godt styre, rett og fred på jorden."

Vi fikk også med oss disse orda av Mesteren: "Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn." (Matt. 4, 4)  Vi har offentlig matkontroll. Men hvor nøye er vi med sortering av alt som slippes inn i vår hjerne - vårt sinn gjennom syn og hørsel? . "Si meg hva du leser, og jeg skal si deg hvem du er," har en skrevet. I Matt. 15, 10-11 sier Mesteren dette: "Hør dette og forstå det: Det som kommer inn i munnen, gjør ikke et menneske urent, men det som går ut av munnen -."

Fra den greske filosofen Sokrates, født år 469 f. Kr., bare dette sitatet "Folk flest går i søvne gjennom livet og spør aldri seg sjøl om hva de gjør og hvorfor de gjør det."

Statslederen, Winston Churshill, sa dette i sin doktortale i Oslo 1948: "Lyset fra den kristne etikken er fremdeles vår beste leder. Både fra et åndelig og materielt synspunkt er det nødvendig at den blir levendegjort og anvendt. Den er det mest livgivende og dyreste vi eier."

Sissel Kyrkjebø sa i et intervju på svensk TV, 22.06.03: "For meg er fundamentet den kristne tro." Vår nord-norske forfatter, Arvid Hanssen, hadde sikkert apostelen og tvileren Tomas fra bibelhistoria i minne mens han skreiv dette i diktet "Grønt lauv i snyen": "Æ e vesst sjøll en Tommas, så lite som æ sår, så lite som æ eie av tru på goe år. Å, gje æ va som bjørka, som bjørka der ho står Med grønt lauv i snyen!"

La oss ta vare på vårt kristne, humanistiske verdigrunnlag – ikke minst orda fra Mesteren og Menneskevennen!