Høyre skaper den formynderstaten de selv kritiserte på 80-tallet

– De umyndiggjør folket ved at folket ikke får bestemme over sin egen fremtid, skriver Trygve Slagsvold Vedum.

Partileder Trygve Slagsvold Vedum (Sp). Foto: Tore Meek / NTB scanpix 

leserbrev

Sist uke var jeg på reise i Finnmark. Mitt hovedbudskap var klart: Nei til tvang - folkeavstemningen om fylkets fremtid må respekteres. Takket være tidligere politiske valg kom jeg meg rundt i fylket med kortbanenettet, men med noen flypriser som er alt for høye etter Senterpartiets mening. Skal vi utvikle de unike lokalsamfunnene vi har i Finnmark, må vi være villige til å satse på og utvikle disse samfunnene. Det å satse i Distrikts-Norge er ikke en utgiftspost slik så alt for mange i regjeringspartiene framstiller det – det er en investering i landet vårt.

Denne uka står det bokstavelig talt et avgjørende slag for Finnmarks framtid. Kommunalminister Monika Mæland fra Høyre har gjort sitt ytterste for å nekte Finnmarks befolkning å bestemme over sin egen fremtid. Når det likevel avholdes folkeavstemning, gjør både Erna Solberg og Monika Mæland det tindrende klart at folkets mening i Finnmark ikke betyr noe for dem. Det er interessant å se at den eneste kommunen i Finnmark som ville nekte sine innbyggere å stemme over Finnmarks fremtid, var høyrestyrte Loppa kommune. Heldigvis har frivillige tatt ansvar ved å reise rundt i båt i Loppa kommune for å la innbyggerne gi sin stemme om sin egen framtid.

Det nye «Finnmark og Troms» får drøye 1000 km fra ende til annen å kjøre, gjennom Finland. Hvor mange i Finnmark vil ha tid og ønske om å engasjere seg i fylkespolitikken etter sammenslåingen? Og ikke minst, hvor mange vil få mulighet til å bli valgt? Inndelingen av nye valgdistrikter til Stortinget er ikke klargjort ennå. Mest sannsynlig vil Finnmark være eget valgdistrikt i 2021. Men hva skjer etter det? Presset vil raskt komme om å slå sammen Troms og Finnmark valgdistrikt. Når det er nominasjon til stortingslistene vil det for mange partier være kjøttvekta som teller. Kandidater som representerer mer befolkningsrike områder prioriteres høyt. Om noen år kan vi få en paradoksal situasjon der Finnmark i verste fall ikke er representert med en eneste stortingsrepresentant! Hvor mye ressurser vil da bevilges til fylke, når man ikke har en eneste representant til å snakke Finnmarks sak? Vårt eneste fylke med grense mot Russland, kan da bli helt tilsidesatt og vår statsbygging vil svekkes.

Det er ingen tvil om at det nå er sentraliseringskreftene i Høyre og Frp som styrer i regjeringen. Norge har aldri før opplevd så mange og så sterke sentraliseringsreformer, som vi har gjort de siste årene. Bensin- og drivstoffavgiftene ble bare i 2017 økt mer enn under de åtte rødgrønne årene til sammen, noe som merkes langt mer i Vadsø og Tana, enn i Oslo. Lensmannskontor er lagt ned over store deler av landet. Kommuner er slått sammen med tvang. Tingretter, skattekontor og NAV-kontor har blitt lagt ned eller trues fortsatt av nedleggelse. Luftambulansen står på bakken fordi en kjører anbudsrunder som ikke tar beredskapen til folk i Distrikts–Norge på alvor. Målretta tiltak som Finnmarkstillegget i barnetrygden har blitt fjernet av dagens regjering, og jeg kunne fortsatt i oppramsingen av distriktsfiendtlig politikk. Men den mest dramatiske av alle forslag over tid vil være hvis tvangen mot Finnmark blir gjennomført.

Dagens fylker i Norge har bestått i mange hundre år og røttene til Finnmark går tilbake til Vardøhus på tidlig 1300-tall. Det har vært en historisk suksess.  Fylkene har vært blant de avgjørende strukturene som har gjort veien kort mellom de styrende og de styrte i Norge. Fylkeskommunene har sammen med kommunene vært et bolverk mot sentralisering av Norge. Høyre, Frp og Venstre har forledet Krf til å støtte en regionreform som ikke er noe folkekrav, og verken kan forklares eller forsvares.

Kampen mot tvangsnedleggelsen av Finnmark og de andre fylkene i Norge er en kamp for et fortsatt desentralisert og levende Norge. Dette er en kamp for å ta vare på strukturene som har skapt verdens beste land å leve i. Vi vil beholde en politikk og organisering som har gjort det mulig å leve gode og trygge liv over hele landet.

Makta i Norge skal komme fra folket i Norge. Det er nettopp det som kalles folkestyre – og kjernen i det er at folket er suverent til å bestemme egen skjebne. Dette var basisen for den norske frihetskampen i 1814, der folketes representanter ble valgt i kirkene og ble sendt i en tøff tid for landet for å skrive en grunnlov som skulle sikre folkets suverene rett til å styre over sin egen skjebne.

Resultatet i folkeavstemningen om Finnmarks fremtid er langt viktigere enn regjeringa forsøker å gi inntrykk av. Å overse resultatet vil være å synliggjøre en politikk som overhører, overprøver og overkjører folks ønsker. Gjennom en slik politikk skaper Høyre den formynderstaten de selv kritiserte på 1980-tallet. De umyndiggjør folket ved at folket ikke får bestemme over sin egen fremtid.

Jeg oppfordrer alle stemmeberettigede til å delta i folkeavstemmingen om Finnmarks fremtid. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at stemmene ikke blir gitt forgjeves. Senterpartiet vil aldri akseptere denne formen for elitestyre fra Oslo som vi nå er vitne til.