Jeg er 13 år har aldri opplevd krig eller vold. Jeg bor i Norge, verdens tryggeste land. Lever av teknologi, og mine eneste bekymringer er luksusproblemer som hvilken farge skal jeg ha på genseren jeg skal kjøpe, iPhone eller samsung osv. Jeg tenker ikke på de som har det helt fælt og de fattige. Jeg går rundt å klager over at jeg må på skolen når mange, mange barn ikke kan gå på skole, de er nødt til å jobbe for å forsørge familien, for å kunne overleve.

Alle har rettigheter, barn har skoleplikt og barnearbeid er ulovlig. Barn har rett til skole, men hvorfor er det da sånn at mange barn ikke går på skole, de må jobbe i stedet. Disse barna får ikke utdanning. Jeg kan bli hva jeg vil, jeg kan studere det jeg vil, jeg har så mange rettigheter og jeg kan gjøre det jeg vil. Jeg har skoleplikt og jeg er så irritert over at jeg må på skolen hver dag, mens det sitter mange barn og ønsker å gå på skole, og her sitter jeg og klager.

Jeg bor i fredfulle Norge. Hverdagen min er styrt av teknologi bussen til skolen, skoletavla, mobilen, datamaskinen osv. Min hverdag er ikke preget av krig og daglig vold, syriske barn vet ikke om de kommer hjem til et stående hus eller ruiner når de går ut av huset. Mange tusen flykninger kommer til Norge i håp om fred, og starten på et nytt liv. Livet er så ufattelig urettferdig og jeg er så ufattelig heldig, heldig for at jeg har enn sånn trygg plass å bo, at jeg har venner og familie. Mange drar fra familien sin, fra hjemmene sine, lever på flukt.

Jeg klager, klager over ting som andre hadde jublet over. Vi har 8. mai, frigjøringsdagen. De syriske folkene ønsker seg sikkert en 8. mai, en dag for å feire frihet, men det har de ikke. De fleste har hørt om IS, når man hører IS tenker de fleste på Islam og at IS er Islam og ikke noe mer, men Islam er mye mer enn bare IS. Dette viser bare hvor dømmende vi egentlig er, hvor lett vi bare tenker noe og det vi tenker er liksom automatisk sant. For vi har rettigheter som gjør at vi kan tenke og mene det vi vil og det er det mange som ikke kan.

Jeg kjenner det begynner å koke i sinnet mitt når jeg begynner å tenke på dette fordi alle har rettigheter men i så mange land blir ikke dette oppfylt, og jeg skjønner ikke hvorfor at ting er som det er i så mange land der ute i verden. Det er liksom ikke rettferdig. Jeg er som sagt bare 13 år, og som 13 kan jeg ikke gjøre så mye med dette, men jeg er en 13 åring som liker og si min mening og dette er et tema jeg er blitt veldig engasjert i, fordi jeg tenker sånn enn om jeg måtte ha jobbet for å få mat, istedenfor skole. Dette synes ikke jeg er greit. Jeg velger å støtte alle der ute som går igjennom krig og som har det fælt. Det er ingen som fortjener å ha det sånn, uansett hvilken religion du er fra, hvilken farge du har på huden osv. Bare vit dette, jeg er her, men bare en person alene er veldig nytteløst.