Vi lever i en tid da mennesker flytter. Noen på grunn av jobb, andre finner kjærligheten og mange kommer dessverre til vårt land på flukt fra krig og undertrykkelse. Felles for dem alle er drømmen om et trygt liv der de kan klare seg selv og skape en fremtid for sin familie.

Vårt mål må være å bidra til at de finner seg til rette, bygger gode lojalitetsbånd til vårt samfunn og finner rom for å bruke de ressursene de representerer til beste for vårt samfunn. Skal vi lykkes i dette må vi ta imot med åpenhet og varme, og stille krav. For alle har noe å bidra med i det norske samfunnet.

Det er ikke bærekraftig at mange som flytter til Norge faller utenfor arbeidslivet. I noen kommuner kommer bare tre av ti flyktninger seg ut i jobb. Det kan være mange grunner til dette. For dårlig samarbeid mellom ulike offentlige instanser og stivbeinte regelverk er noe av bildet.

Men utenforskap handler ikke bare om jobb. Det handler like mye om hverdagsintegreringen der det å finne venner, delta i sosiale aktiviteter og bli kjent med de norske sosiale kodene er like viktig. Egentlig er det vel ikke så komplisert, mennesker som trives yter bedre og lettere enn de som faller utenfor. Grovt sett handler det om fire ting: kunnskap og kompetanse, jobb, hverdagsintegrering og kamp mot negativ sosial kontroll.

Innvandrere som skal bo og leve i Norge må snakke godt norsk. Derfor skal vi endre norskopplæringskravet fra å ha gjennomført et obligatorisk antall undervisningstimer til at man faktisk har lært språket skikkelig. Vi skal også innføre et obligatorisk tilbud om norskopplæring i mottakene, og stille krav til at sosialhjelpsmottakere som ikke snakker norsk, deltar på norskopplæring.

Vi må sikre at flest mulig kommer i jobb – og at de blir værende i arbeidslivet. Det krever at de også har den kompetansen arbeidslivet etterspør. Flere må få fagbrev og formell kvalifisering, i stedet for å bli fanget i en meningsløs runddans av NAV-kurs, og det må bli enklere å få godkjent kompetanse fra hjemlandet. Godt samarbeid med næringslivet er også viktig. Dessverre ser vi at mennesker med navn fra fjerne land lett havner nederst i bunken når søknader skal vurderes.

Og så må vi, hver enkelt av oss, som er vokst opp i Norge ta vår del av ansvaret. Vi må inkludere innvandrere i det sosiale fellesskapet. Vi må invitere de med på idrettsarrangementer, på dugnaden og 17. maikomiteen. Vi må åpne opp for å få nye venner hjem på middag.

Som samfunn må vi også ta kampen for å sikre enkeltmenneskene retten til å leve frie liv. Ungdommer som er født og vokser opp i Norge opplever å stå i et kulturelt krysspress og utsettes for negativ sosial kontroll. Det kan være ungdommer som får beskjed om at de har blitt for norske, at de ikke får velge kjæreste selv eller blir sendt på disiplineringsskole i utlandet. Gjennom stort sosialt press, trusler om vold og reaksjoner hindres enkeltes mulighet til å skape et liv for seg selv. Vi må se på strengere sanksjoner og straffer for mennesker som truer med eller utøver vold for å føre sosial kontroll.

For å integrere må vi ta imot med raushet og varme. Samtidig handler god integrering også om å stille tydelige krav og ha forventinger, belønne de som ikke gir opp selv om tilpasningen til et nytt samfunn blir krevende. Gjennom integreringsløftet skal vi gjøre det mulig for nye mennesker å bli en del av det norske samfunnet. Dette er kanskje den viktigste oppgaven for å sikre fremtidens velferd og videreføre de verdiene det norske samfunnet bygger på i dag.

Stortingspresident Olemic Thommessen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix