MENING:

Rusavhengige trenger helsehjelp over moralisme

Illustrasjonsfoto: NTB scanpix.  

Astrid Nøklebye Heiberg (H). Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix 

leserbrev

Denne våren har regjeringen satt i gang arbeidet med en rusreform. Det skjer etter at Høyres landsmøte i fjor vedtok at mennesker som er rusavhengige ikke lenger skal bli møtt med straff, men med tilbud om helsehjelp og oppfølging. I vinter kom det inn i regjeringsplattformen, og nå skal det praktiske utredes.

Spørsmålet som fortjener refleksjon er hva som har endret vårt syn på narkomane. For vi har forhåpentligvis lagt bak oss moralisering som utgangspunkt for rusdebatten. Dersom vi møter narkomane først og fremst med moralske betraktninger, møter vi dem med fordømmelse eller medlidenhet. Å utelukkende synes synd på et annet menneske, eller å dømme det moralsk, er sjelden et godt utgangspunkt for å hjelpe personen til å få et bedre liv.

For mange er det vanskelig å forstå hvorfor et menneske velger rusen når vi kjenner skadevirkningene. Moralismen har gjort det mulig å karakterisere narkomane som mennesker med manglende viljestyrke. Det er kanskje her vi i senere år har fått mest ny kunnskap.

I dag vet vi mer om hvordan lengre tids rusmiddelinntak endrer hjernens funksjon og gir varige skader. La meg gi et forenklet bilde: Prosessene i hjernen som påvirker vår motivasjon stimuleres av rusmiddelbruk. Dette betyr at desto flere ganger vi bruker et rusmiddel, jo sterkere motivasjon får vi til å fortsette. Virkningen av rusmiddelet avtar derimot ofte, og vi må øke doseringen for å få belønningen hjernen ga tidligere.

Samtidig svekkes prosessen i hjernen som forteller hvor viktig noe er, som jobb og familie. Derfor velger mange mennesker å fortsette med narkotika, tross negative konsekvenser. Rusavhengighet handler om biologiske prosesser i hjernen, ikke om moral.

Heldigvis går delen av hjernen som belønner rusmiddelbruk fort går tilbake til normalen dersom rusmiddelbruken opphører. Hjernedelen som påvirker vår motivasjon derimot, svekkes svært sakte. I praksis betyr det at om noen ikke har brukt rusmidler på lang tid, kan ett enkelt inntak kunne føre til en veldig sterk trang til å gjenoppta bruken. Vi kan derfor se på rusavhengighet som en slags kronisk, tilbakevendende hjernesykdom.

Med rusreformen følger det også en legaliseringsdebatt. Ny kunnskap om rusmiddelbruk betyr ikke at legalisering av narkotika og bredere eksponering av rus til befolkningen er en god idé. Målet med rusreformen er å hjelpe mennesker som over tid har endret prosesser i hjernen, ikke å få flere til å utsette hjernen for det samme.