VEL MENT:

Gir en oppvekst i Nord-Troms like muligheter?

Svaret er ja.

SKRIBENT: Sissel M. Skoghaug er vår nyeste Vel-ment skribent. Hun er nestleder i Fagforbundet sentralt.  Foto: Privat

Sissel M. Skoghaug
  • Alder: 47
  • Yrke: Nestleder i Fagforbundet og sykepleier
  • Bosted: Opprinnelig Oksfjord/Fet kommune
  • Skriver helst om: arbeidsliv og politikk
leserbrev

Jeg er selv oppvokst ved Oksfjordvannet, i Nord-Troms. I dag er jeg nestleder i Fagforbundet med 370 000 medlemmer. Dette er ikke for å skryte, for jeg vet at det ikke er min fortjeneste alene. Den norske modellen har lagt til rette for meg.

Jeg vokste opp i en arbeiderfamilie, i ei lita bygd sammen med mamma, pappa og to brødre. Mamma var hjelpepleier og pappa kjørte buss. Bygda hadde sammenkomster for både innbyggere og feriefolk. Jeg hørte til, ble inkludert og tatt vare på.

Etter hvert flyttet vi søsknene for å ta utdanninger, med god hjelp av lånekassen. Vi kom oss i jobb og vi stifta familier. Vi kombinerer jobb og familieliv, fordi vi har gode permisjonsordninger etter fødsler, og gode sykelønnsordninger. Alt betalt av felleskapet.


VEL MENT:

#myarcticlife kaller Tromsø kommune det for. Dangerous, kaller svigermor det.

Kari Skog skriver om snøforholdene i Tromsø akkurat nå.

 

Jeg har hatt mange muligheter. Dette ville på ingen måte vært gitt, om jeg hadde vært født et par generasjoner tidligere. Norge var en fattig nasjon med store forskjeller. I arbeidslivet turet til dels brutale arbeidsgivere fram som de ville, og lønns- og arbeidsvilkårene var dårlige.

Gjennom fagorganisering og arbeidskamp fikk vi de første landsomfattende tariffavtalene og Hovedavtalen. Retten til å fagorganisere seg og kunne velge tillitsvalgte ble anerkjent. Norsk arbeidsliv gikk fra konflikt og dårlige vilkår - til både økt produktivitet og bedre lønns- og arbeidsvilkår.

Like rettigheter til utdanning, lånekassen for utdanning, den norske fellesskolen, fødselspermisjon, folketrygden, sykelønn, uføretrygd, og full lønn under sykdom. I tillegg til frontfagsmodellen (den norske tarifforhandlingsmodellen) og den norske dugnadsånden. Ingenting har kommet av seg selv. Noen har gått foran og kjempet det fram.

Vi er heldige i norsk arbeidsliv. Vi brenner ikke bildekk i gatene. Begge parter forhandler som likeverdige, og vi på arbeidstakersiden streiker - når det er nødvendig.


MENINGER:

70-åringen som truer vår eksistens

Militær- og krigsindustrien er som elefanten i rommet. Å snakke om den enorme trusselen for kloden den representerer, er tabubelagt, skriver Tore Figenschau.

 

Jeg skal medgi at jeg er langt fra bare optimistisk. Hittil har temaet det organiserte arbeidslivet vært en del av kompetansemålene innenfor samfunnsfag, både i grunnskolen og videregående opplæring. Det er nå tatt ut i forslaget til nye læreplaner. Partene i arbeidslivet reagerer, fordi vi er bekymret over at elevene skal lære mindre - og ikke mer om den norske arbeidslivsmodellen. Det er svært uheldig at en så sentral del av arbeidslivet er utelatt i læreplanen.

Gir en oppvekst i Nord-Troms like muligheter? Svaret er ja. Fordi det er et ønske i befolkninga at uavhengig av hvor i landet vi bor, så skal vi ha likeverdige tjenester. Det gjør oss positiv til en relativ høy skatt av inntektene våre, fordi vi har tillit til at pengene brukes klokt og kommer oss selv til nytte. Velferdsstaten gir oss et sikkerhetsnett, uavhengig av lommeboka til hver enkelt. Vi har et samfunn med stor dugnadsånd der vi hjelper hverandre. Vi har et organisert arbeidsliv. Og alt dette sikrer at det finnes muligheter både i Nord-Troms og i Oslo.

Generasjonene før oss sloss for dette. Men disse mulighetene kan gå tapt. Vi må sørge for at det ikke skjer – vi har et felles ansvar for oss selv og våre etterkommere!