VEL MENT

Ikke noe å rope «hurra» for

PÅL VEGARD ERIKSEN
  • Alder: Født 1990
  • Yrke: Daglig leder
  • Bosted: Hansinkenttä/Storslett
  • Skriver helst om: Kvenkultur
leserbrev

I Riksantikvarens rapport om «Kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse i Troms» er Reisadalen, som det eneste av de utvalgte områdene i landet, omtalt som «Kvensk landskap». Tidligere denne høsten var Riksantikvaren på plass for å frede to anlegg i nettopp dette kulturlandskapet; Tørfoss kvengård – Kuivakoski og Gammelskolen i Sappen – Sapen vanhakoulu. Disse er «de første fredede kvenske anlegg av sitt slag i Troms» ifølge Nord-Troms Museum.

I anledning fredningene uttalte Klima og miljøminister Ola Elvestuen (V) at disse anleggene «er viktige kulturminner som forteller oss om sider av kvensk historie og kultur det er viktig å ta vare på. På godt og vondt er dette spor i landskapet som gjør oss i stand til å forstå og huske historien og menneskene som er en del av den. Siden det i denne landsdelen er lite igjen av den eldre bebyggelsen, er det ekstra viktig å bruke fredning som virkemiddel for å ta vare på den eldste historien også for fremtidige generasjoner» (ra.no).

Til tross for de forannevnte milepælene i Nordreisa, som i og for seg er veldig positive sett med kvenske øyne, så vil jeg påstå at satsingen generelt på å ivareta kvenske kulturminner og kvensk materiell kulturarv i dette landet ikke akkurat har vært noe å rope «hurra» for. Tvert imot, i mine øyne er det hele en stor tragedie.

Det er først og fremst en tragedie at anleggene på Tørfoss og i Sappen er de f ø r s t e av sitt slag som fredes i Troms, og ikke minst at dette ikke skjer før i 2019.

Det en tragedie at denne type kvenske kulturminner ikke er funnet fram og fredet allerede for lenge siden, også i de andre kommunene i Troms, og kanskje særlig i Nord-Troms. Slik situasjonen er nå skulle man nesten tro at kvenske kulturminner ikke finnes på disse traktene, men den kjøper jeg ikke.

Den kanskje største tragedien av dem alle er likevel at et kvensk kulturminne må kunne dateres tilbake til det Herrens år 1537, eller tidligere, før det oppnår automatisk fredning. Det betyr at kulturminnet i skrivende stund må være utrolige 482(!) år gammelt hvis det er et kvensk kulturminne.

Hele saken blir særlig ille når man tenker på det elendige utgangspunktet etter tyskernes herjinger i Finnmark og Nord-Troms, og på fornorskningsprosessen med tilhørende usynliggjøring av kvenske forhold helt opp til våre dager. Sånn sett burde det egentlig vært en storstilt nasjonal satsing for å redde det som er igjen av kvenske bygg. To anlegg i Reisadalen holder ikke, og er ikke på langt nær representativt for hele den kvenske kulturen og det kvenske bosetningsområdet i Troms.

Og mens jeg er inne på tragedier. Nylig kunne en lese på ruijan-kaiku.no om «en 180 år gammel kvensk slektsgård i Rotsundelv» som ble tatt av dage i en brannøvelse for kun et par år siden. Uten å klandre andre enn vernet; det skulle aldri ha skjedd. Selvfølgelig er det noe galt med vernet!