MENING

La kommunene bestemme lokale stedsnavn!

«Stedsnavn er sant nok kulturminner som skal vernes om, men de er ikke døde gjenstander. Som en del av språket endrer de seg gjennom århundrene.»

Bildet er tatt i Kvænangen og har ingen tilknytning til saken.   Foto: Are B. Elvestad

Trond Vernegg 

leserbrev

Det er fullt forståelig at bygdefolk reiser seg i protest når sentraliseringsfeberen i Oslo tar overhånd. I dette tilfellet dreier det seg om noe så nært og kjært som lokale stedsnavn. Igjen vil statlige stedsnavngranskere overkjøre lokalbefolkningen flere steder, både i bokmåls- og nynorskdistrikter.

I Høyanger vil Språkrådet endre Østerbø til Austrebø, et navn som ifølge viseordføreren ingen har hørt før og aldri har brukt. Språkrådet vil også endre Norevik til Norevikane, men både kommunestyret, kommunens navnenemnd og bygdefolket vil holde på Østerbø og Norevik.

En tilsvarende strid har oppstått i Saltdal i Nordland, der ordføreren går i spissen for skrivemåten Tjernfjelltunnelen, mens Kartverket og Språkrådet tviholder på Kjernfjelltunnelen. Striden blusset opp da en ny tunnel fikk navn etter fjellet. – Vi opplever nå en total overkjøring av Kartverket. Den nye tunnelen vil bli åpnet med et navn som saltdalingene ikke vil ha, uttalte ordfører Rune Berg til NRK.

For å toppe det hele gnir Språkrådet ydmykelsen inn ved å mene at bygdefolket har misforstått betydningen av navnet, selv om de har brukt «Tjernfjellet» i flere generasjoner. Språkrådet mener at opphavet til navnet er ordet kjerne (til å kjerne smør med) og ikke de nærliggende tjernene. Språkrådet er nemlig uenig med kommunen om den lokale uttalen av «tjern», så rådets stedsnavngranskere mener sågar at de kan dialekten bedre enn folk lokalt!

Etter mange slike konflikter endret Stortinget i sommer på stedsnavnloven og ga nettopp kommunene større medbestemmelsesrett. Dessverre ser det ikke ut til at dette har gjort Språkrådet og Kartverket mer lydhøre for den lokale folkemeningen. Fortsatt legges det uforholdsmessig stor vekt på stedsnavnenes tidligste historie. Innarbeidede navn som har vært brukt i generasjoner og som lokalbefolkningen identifiserer seg med, blir altfor lett byttet ut. 

Stedsnavn er sant nok kulturminner som skal vernes om, men de er ikke døde gjenstander. Som en del av språket endrer de seg gjennom århundrene. Hvis lokalbefolkningen føler seg fremmedgjort ved å få et stedsnavn tredd nedover hodet, hjelper det lite om det nye navnet «egentlig» stammer fra vikingtiden. Revisjonen av stedsnavnloven åpner for å ta flere hensyn. Det bør Språkrådet og Kartverket følge opp istedenfor å overkjøre lokaldemokratiet.