Det må være logikk og etikk i tiltakene mot CWD

«Det hjelper ikke å tynne ut hjortedyrbestanden når det beiter tusenvis av sauer i det brakklagte området»

Det felles stadig flere hjortedyr i Norge. I jaktåret 2018–2019 ble det satt ny rekord med over 43.000 felte hjort.  Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

leserbrev

I innlegget "CWD må bekjempes" svarer Anne Marie Jahr i Mattilsynet og Knut Morten Vangen i Miljødirektoratet på kritikken mot tiltakene mot CWD. Som vanlig argumenteres det med at CWD er dødelig for det enkelte dyr og at det ikke finnes behandling. Det må minnes om at det  også er dødelig å bli skutt, og at den sanseløse nedskytingen av hjortedyr allerede har krevd langt flere dyreliv enn det CWD potensielt kunne ha tatt i fremtiden.

Landbruks- og matministeren begrunner tiltakene med blant annet et varslet omsetningsforbud i EU av kjøtt fra hjortedyr fra områder med CWD. Dette vil også ramme innenlands omsetning og være uheldig for norsk omdømme. Myndighetene bør være ærlige om motivene for nedskytingen, og ikke fremstille det som at det skjer av omtanke for dyr som i en hypotetisk situasjon kan dø av CWD.

Under en prosent av de ca. 2100 villreinene som ble utryddet i Nordfjella sone 1 var smittet av CWD. Ingen andre steder i landet har det latt seg gjøre å finne den smittsomme varianten. Dette til tross for iherdig leting, med statlig vinterjakt på bukker i Nordfjella, tidlig jaktstart og felling av de fleste voksne bukker på Hardangervidda og kartlegging av over 90.000 hjortedyr over hele landet.

Det hjelper ikke å tynne ut hjortedyrbestanden når det beiter tusenvis av sauer i det brakklagte området - en av smittefaktorene som Vitenskapskomiteen peker på. Med lang inkubasjonstid for CWD har både tamrein, hjort og elg blandet seg med den smitta villreinflokken lenge før smitten ble oppdaget. Likevel lar det seg ikke gjøre å finne smitten andre steder.

Elg er så lite mottagelig for CWD at det tok nesten 40 år fra det første tilfellet av CWD ble funnet på hjort i fangenskap i Colorado til en viltlevende elg i samme område ble funnet med CWD. Likevel skal elgbestanden skytes ned og kalvene skal utsettes for 40 dager tidligere jaktstart. De skal jaktes gjennom nesten halve året, fra sommer til ettervinter, og verken få ro til å opparbeide eller spare på fettreserver - i en blind kamp mot et smittestoff som ikke lar seg finne. Omtanken for elg- og hjortekalvene som kan bli morløse i midten av august og som kan stupe i vårknipa etter 5 og en halv måneder med jakt, er totalt fraværende. Mattilsynet nevner dem ikke engang i sitt høringssvar.  

Ingen hjorteviltbestander er blitt utryddet av CWD. Den eneste utryddelsen som har forekommet har vært i form av statlig nedskyting. I Nord-Amerika er det fortsatt rike bestander etter over 50 år med CWD. Forekomsten er lav i de fleste områder. I endemiske områder er den estimert til 1-15 prosent på hjort, og bare et fåtall dyr i gangen viser symptom på sykdommen. Forskning fra USA og Canada viser at både hjort og reinsdyr (karibu) kan utvikle resistente gener mot CWD. I en studie ble det funnet at 41 % av hjortene i et kjerneområde for CWD i Wisconsin hadde resistente gener. En annen studie av reinsdyr viste økt forekomst av gener forbundet med resistens hos 36,7 prosent av dyrene. Naturen ordner opp selv, hvis den får sjansen.

Det må være logikk og etikk i tiltakene, ellers mister myndighetene all troverdighet. De har hastet frem utryddelse av en villreinstamme og massakrert dyr fra helikopter i den verste mishandling av ville dyr noensinne i Norge. De har rast rundt med snøscootere på vinterbeitene til villreinen for å få flere bukker å teste for CWD, og fremskyndet jakttida for villrein både i Nordfjella og på Hardangervidda i hastverket med å kartlegge. Nå haster de frem halvering av elg- og hjortebestanden, uten vilje til å lytte til lokale forvaltere som kan fortelle at denne halveringen og vel så det allerede har skjedd i flere kommuner.

Det er ikke aksept for at hjortedyrene ofres i et forsøk på å gardere seg mot en potensiell smitte, samtidig som man overser at tusenvis av sauer og hundrevis av tamrein beiter i de samme områdene. Reaksjonene på dette blir stadig sterkere, og det er høyst forståelig. De ville dyrene tilhører naturen, som tilhører oss alle. Vi kan ikke godta at hjortedyrene saneres bort. Vi kan heller ikke godta at de utsettes for helt meningsløse lidelser.