KRONIKK:

Hvor var Lyngenlinjen?

I oktober 1944 begynte det tyske tilbaketoget fra Nord-Finland og Ishavsfronten øst for Kirkenes. Med den arktiske vinteren i vente ble en hel armé flyttet tusen kilometer vestover til Nord-Norge.
leserbrev

I Finnmark og Nord-Troms tvangsevakueres befolkningen, og bebyggelsen brennes ned. I løpet av november 1944 var mer enn 250.000 soldater, krigsfanger og sivile mennesker i bevegelse mot Troms. Operasjon «Nordlicht» var det tyske dekknavnet for tilbaketrekningen av Lapplandsarméen til Lyngenlinjen i Nord-Troms høsten 1944, og det var en av de største militære operasjoner på norsk jord under andre verdenskrig.

Lapplandsarméens krigsdagbok

Generaloberst Lothar Rendulic var øverstkommanderende for Lapplandsarméen, eller 20. Gebirgs-Armee som var den tyske militære benevnelsen på arméen. Arméens krigsdagbok er intakt, og jeg har systematisk lest meg gjennom de rundt tolv tusen dokumentsidene for tiden fra juli 1944 til mai 1945. Resultatet har vært ny kunnskap om planleggingen bak operasjon «Nordlicht», og byggingen av Lyngenlinjen.

Studien av krigsdagboken viser at begrepet «Lyngenlinjen» er noe mer enn en forsvarslinje som kan markeres med en strek tvers over landet i Nord-Troms. Vi snakker mer om et forsvarsområde med forskjellige frontavsnitt og stillingsområder. Begrepet oppstod etter krigen, og er et folkelig uttrykk som blir brukt på vekselvis de gamle tyske og de nyere norske forsvarsstillingene, uten noen klar definisjon av hvor disse befinner seg i lendet.

Hitlers beslutning

Jeg har gjort noen funn i de tyske arkivene som forklarer mye av den militære aktiviteten i Nord-Troms det siste halvåret av krigen. I fjernskrivermelding datert 4. november 1944 mottar Lapplandsarméen Hitlers beslutninger angående Lyngenutbyggingen.

Befalingen er sammenfattet i tre punkt:

Kilpisjärvi skal forsvares vinteren gjennom og flanken sikres med fremskutte støttepunkt langt mot øst (Nordreisa). I hele forsvarsområdet skal innbyggerne evakueres og bebyggelsen brennes ned så sant den ikke kan benyttes av egne tropper. Området øst for Skibotndalen må holdes så lenge som mulig til kommende sommer for å vinne tid til å bygge ut Kitdal-stillingen til en uinntagelig festning.

Rendulics ordre om utbygging

Den 5. november 1944 gir arméens overkommando ut ordren som legger rammene for utbyggingen av Lyngenfronten. Ordren følger opp Hitlers befaling, og utbyggingen skjer derfor parallelt i Kilpisjärvi-stillingen og Lyngen-stillingen. Dette er en sentral ordre som forteller mye, derfor har jeg gjengitt den i sin helhet i boken, oversatt til norsk.

Tyskerne bruker begrepet «Lyngenfronten», og den blir inndelt i Lyngen-landfront og Lyngen-sjøfront. Fremste forsvarslinje i landfronten var Kilpisjärvi-stillingen som skulle holdes gjennom vinteren mens Lyngen-stillingen ble bygget. Trusselen på land var et finsk-sovjetisk angrep langs hovedveien gjennom Skibotndalen til Lyngenfjorden. På sjøsiden var trusselen en vestalliert og sovjetisk landgang, derfor lå de tyske kystfortene tett langs kysten fra Kvænangen til Vestfjorden.

LYNGENFRONTEN / LYNGENLINJEN  Foto: Kjell-Ragnar Berge

Fremskutte støttepunkt i Nordreisa

Forklaringen på at Nordreisa ikke ble ødelagt og nedbrent straks etter tvangsevakueringen, synes å være at tyskerne selv hadde bruk for bebyggelsen. Så lenge Kilpisjärvi-stillingen ble holdt, så skulle også Nordreisa holdes som flankesikring.

Reisadalen ble avsperret, og en landgang hindres på Reisafjordens vestlige landside mellom Storslett og Bakkeby. Til sperring av riksvei 50 og veiforbindelsen til Bakkeby, ble sterke stillinger etablert i området Sørkjosen, og langs fjellovergangen til Langslett.

Tyskerne fryktet også at det kunne bli etablert baser i det evakuerte Vest-Finnmark, derfor ble en spesialstyrke med fire jaktkommandoer opprettet. Hver kommando hadde rundt 50-60 mann, og disse opererte på egen hånd i området mellom Kvænangen og Porsangen.

De fremskutte posisjonene ble holdt vinteren gjennom. Da tyskerne i april 1945 trakk seg ut av Kilpisjärvi-stillingen og etablerte seg i Lyngen-stillingen i fjellområdet mellom Skibotn og Signaldalen, så begynte de også å trekke seg tilbake fra de fremskutte stillingene på østsiden av Lyngen. Fem kystbatteri stod igjen øst for Lyngen, og fire av disse ble også trukket tilbake. Den 30. april 1945 ble de to kystfortene på Skjervøya nedlagt, den 1. mai ble batteri Falvik ved Reisafjorden demontert, og kystbatteriet ved Rotsundet ble demontert så seint som 5. mai 1945. Samme dag ble noen av de siste tyske avdelingene transportert bort fra Nordreisa med D/S Gotha. Kystfortet på Spåkenes var eneste operative kystbatteri på østsiden av Lyngen ved krigens slutt 8. mai.

Lyngen-stillingen

Begrepet «Lyngenlinjen» kan defineres på forskjellig vis. Det kan være hele forsvarsområdet tilsvarende det tyske begrepet «Lyngenfronten», eller det kan være navnet på forsvarslinjen i fjellområdet mellom Skibotn og Signaldalen. I tyske arkiv ser vi at både Lyngen-stillingen og Kitdal-stillingen blir brukt som navn på denne forsvarslinjen.

Jeg vil ikke påstå noe sikkert om hva som er mest det korrekte bruk av navn. Men noe som overrasket meg var hvor kort tid Lyngen-stillingen var besatt som første forsvarslinje. Flyttingen av de stridende styrkene fra Kilpisjärvi til stillingene i fjellområdene ved Lyngenfjorden ble fullført 25. april 1945, og bare to uker senere var krigen slutt.