VEL MENT:

En million takk for omsorgen!

De er i aksjon døgnet rundt. De har lange arbeidsdager og godt humør. De gjør alt de kan for at alle rundt seg skal ha det så bra som overhodet mulig.

Agnete Båtnes Braaten.   Foto: Isabell Haug.

AGNETE BÅTNES BRAATEN
  • • Alder: 27
  • • Bosted: Storslett, Nordreisa
  • • Yrke: Musiker, driftstekniker
  • • Skriver helst om: Kultur, lokalsamfunn
leserbrev

Til tross for dette mottar de en hel del drittslenging daglig, likevel viser de forståelse. Jeg snakker selvfølgelig om superheltene som også kalles sykepleiere.

I vinter var jeg uheldig og glei på isen, og resultatet var et brukket håndledd. Jeg ble sendt direkte til UNN for å få gjennomført en operasjon hvor de skulle sette inn både plate og skruer. På sykehuset ble jeg lagt inn på ortopedisk sengepost i påvente av operasjonen min som skulle foregå rundt ett døgn senere. Fra jeg satte min fot på sykehuset ble jeg behandlet som en dronning. Alle så meg. De var parate til å hjelpe hvis jeg skulle trenge noe som helst. De sjekket til meg stadig vekk og lurte på hvordan jeg hadde det. Svaret var selvfølgelig «som plommen i egget», etter forholdene så klart.

Jeg bodde på et firemannsrom med tre andre damer. De hadde gjennomgått mer omfattende operasjoner enn den jeg skulle ha. Dermed trengte de også mye mer hjelp enn meg, blant annet til å vaske seg, og å gå på do. Som pasient i en slik situasjon er man gjerne ganske sårbar og full av smerter. De hvitkledde englene vet dette, og de viser stor respekt overfor oss som pasienter. Jeg fikk ligge og observere de fantastiske menneskene som jobbet der i et helt døgn, og jeg var mildt sagt imponert. Aldri tidligere har jeg hatt behov for å være innlagt, og jeg må si at om jeg skal være uheldig igjen, så er det ingen krise.

I løpet av oppholdet mitt la jeg også merke til hvor mye drit denne yrkesgruppa må tåle. Arbeidsdagen deres innebærer blant annet å sørge for at vi som pasienter har det så godt som overhodet mulig. Vi pasienter, som mest sannsynlig er på sykehus ufrivillig, og som gjerne ligger med smerter eller har andre plager vi trenger hjelp til å hanskes med. Jeg observerte at flere pasienter kjeftet opp disse hvitkledde englene. Pasienter som sikkert er uhorvelig hyggelige når de fungerer som normalt, men som blir til monstre når de legges inn. Sykepleierne smilte like vennlig selv om damen i nabosenga mi akkurat hadde gitt dem en skyllebøtte fordi de brukte et par minutter for mye på å levere et nytt vannglass. Jeg mener, hallo! Alt disse fantastiske menneskene må gjennomgå av dritslenging, tårer, bannskap og ufortjente fornærmelser – til tross for at de er en av de viktigste yrkesgruppene i vårt samfunn.

De fortjener all verdens respekt for jobben de gjør for at du og jeg skal ha det mest mulig behagelig under vårt opphold på sykehuset. Stating the obvious. Vi er så privilegerte at vi ikke ser det selv. Kanskje er du så heldig å slippe å bli innlagt på sykehus i løpet av livet ditt, men vær sikker på at noen i din familie eller vennekrets har bruk for den omsorgen disse hvitkledde englene gir.

Hyll dem, si tusen takk, gi dem et vennlig smil og vis respekt.

Nordmenn er ikke født med ski på beina, men med gullhår i r***.