Hvorfor Pride?

Ved Nollendorfplatz i Berlin er det satt opp et rosa triangel til minne om forfølgelsen av lesbiske og homofile under Hitlers regime. Som jødene ble merket med stjerner, ble homofile og lesbiske merket med rosa triangler. FOTO: Privat 

leserbrev

Siden det ble annonsert at tidenes første Pride Nord-Troms skal arrangeres i juni 2020, har det til tider gått hett for seg i ulike kommentarfelt. Pride splitter, og det er kanskje ikke så mange som er overrasket over akkurat det. Enhver har rett til å ytre sine meninger om Pride, og til selv å velge om man skal delta, eller ikke. Samtidig kan det være verdt å tenke på hva Pride faktisk er. 

Javisst, en fest, glede og stolthet over å være den man er – og det er helt sikkert tv-bildene fra paradene folk gjerne forbinder med Pride. Men Pride handler om så mye mer enn det. Det handler om toleranse, inkludering, mangfold og ikke minst kunnskap – kunnskap om hvordan vi som samfunn forholder oss til det å være annerledes, om overgrep som har blitt begått mot grupper som har blitt betraktet som annerledes av storsamfunnet.  Og det gir oss en arena hvor vi kan stå sammen for å vise at vi ikke vil akseptere at noen dømmes på grunn av sin seksuelle legning. For det finnes fortellinger om overgrep mot homofile som er langt sterkere og langt nærmere oss enn vi tror.

For noen år siden kom jeg over navnet Paul Gerhard Vogel i Kari Digres hovedfagsoppgave om krigen i Nordreisa. Vogel var en av 2500 tyske straffefanger som ble sendt til Nord-Norge, hvorav 500 endte opp i fangeleirer i Reisadalen. I leiren i Hysingjord var forholdene så grusomme at selv herdete tyske generaler på inspeksjon påpeker at «forholdene er umenneskelige og må forbedres».

Vi vet ikke hvor mange av de 500 som overlevde krigen, men øyenvitner har berettet om grusomme overgrep, mishandling og regelrette drap. De få overlevende som har delt sine historier, forteller om ekstrem kulde uten annet enn avispapir under tynne klær. De forteller om rasjoner som bestod av en liter suppe og litt brød som skulle holde til en 12 timers arbeidsøkt med snømåking. Mange døde av sult, enda flere av sykdom. Dette skjedde i Nordreisa, og vi kjenner også til leirer for tyske straffefanger i Kvænangen og Kåfjord, men problemet er at folk flest ikke har hørt om denne delen av krigshistorien.

Dette var mennesker som hadde forbrutt seg mot Hitler-regimets ideologier – ved å være kommunister, desertører og homofile. Nest etter jødene, var homofile blant de minst ansette i Hitlers idé om den ariske rase. I løpet av Hitlers regime ble 50 000 homofile dømt for lovbrudd, og et sted mellom 5000 og 15 000 homofile mistet livet i konsentrasjonsleirer. Felles for de som ble sendt til Nord-Norge var at de ble ansett som fortapte, de kom aldri til å bli gode borgere i Hitlers øyne. For nazistene spilte det egentlig ingen rolle hvorvidt de overlevde eller ikke.

Paul Gerhard Vogel var en av de homofile som ble sendt til Nordreisa, og en av de få homofile som i ettertid stod frem med sin historie. I to dokumentarfilmer av filmskaperen Elke Jeanrond fra 90-tallet  forteller han om de syv årene han satt i fangenskap på grunn av sin legning, først som fange i Elmslandleirene i Nord-Tyskland, hvor han opplevde å gå ukesvis med hendene bundet til anklene. Så fra 1942 til 1945 som straffefange i Nord-Troms og Finnmark. Da freden kom, veide Vogel 35 kilo og hadde kraftig lungebetennelse.

I forbindelse med Pride kommer Nord-Troms museum til å vise filmene til Elke Jeanrond, hvor Vogel blant annet besøker Nordreisa kirke og minnes sin tid som fange i bygda. Vår samfunnsoppgave som mangfoldsmuseum er å formidle kunnskap, og kanskje særlig de som er underkommunisert.

For dette er også en del av Nord-Troms sin historie, så grusom som den enn måtte være, og sporene etter de tyske straffefangenes skjebner finnes fremdeles i landskapet. Disse historiene må ikke glemmes.

Vi behøver ikke å reise så langt før vi kommer til steder hvor homofile fremdeles straffeforfølges, og hvor det begås overgrep mot mennesker med annen seksuell legning.

I dokumentaren til Elke Jeanrond opptrer flere av de homofile fangene anonymt. Fordi de fremdeles skjemmes over sin seksuelle legning, vel femti år etter at krigen var over. Det er ikke de som burde skjemmes.