Da kunne jeg svare «Du, det går egentlig ganske OK for tiden. Jeg skal faktisk møte noen til helga. En fyr.»

Jeg har vokst opp i det læstadianske miljøet i Nord-Troms. Det å komme ut av skapet som homofil var på ingen måte enkelt.

Asgeir Fagerli Langberg, styremedlem Nord-Troms Pride  Foto: Geir Barstein og privat

leserbrev

«Hei! Har en ting jeg har hatt lyst å ta opp med dere ganske lenge, men det er alltid så vanskelig å finne tid, anledning og rom til å gjøre det. Kanskje også fordi det er skummelt, og jeg ikke vet om det vil få noen konsekvenser etterpå.»

Slik startet jeg en melding som ble sendt til min nærmeste familie. Klumpen i magen hadde bare vokst og vokst – selv om jeg visste hva som måtte til for å få den vekk. Jeg måtte sende akkurat denne meldingen. Etter å ha utsatt det gang etter gang måtte jeg bare gjøre det.

Jeg har vokst opp i det læstadianske miljøet i Nord-Troms. Det å komme ut av skapet som homofil var på ingen måte enkelt. I mange år bar jeg denne hemmeligheten for meg selv uten å snakke med noen om det. Jeg prøvde å leve et «normalt» liv, prøvde å like jenter og bare la de «dårlige» følelsene være. Jeg hadde ikke språket for å uttrykke det – jeg visste ikke hva det var. Første gang jeg forsto hva det egentlig handlet om var seksualundervisningen på ungdomsskolen. Da hadde jeg kjent på annerledesheten i mange år. Hvorfor kunne ikke bare jeg være som alle andre gutter? Hvorfor måtte akkurat jeg skille meg ut?

Etter hvert innså jeg at det ikke var alle andre som var problemet – kanskje det egentlig handlet om at jeg ikke aksepterte det selv. I oppveksten min lærte jeg at de følelsene jeg kjente på var feil, og at jeg ikke burde kjenne på det. Likevel endte jeg opp med å alltid kjenne de følelsene, uten å kunne kontrollere det.

I mange år hadde jeg en skjult profil på Gaysir. Ingen bilde. Ingen tekst. Jeg bare logget inn for å chatte med andre i nærområdet, og kanskje finne andre med samme erfaring som meg selv. Men hvordan kunne jeg komme ut til andre, når jeg ikke en gang klarte å komme ut for meg selv?

Gaysir ble til Tinder. Tinder ble til Grindr. Sakte men sikkert lærte jeg at det ikke var farlig. At jeg ikke var farlig. Så skjedde det – en kompis skrev melding til meg på Grindr. «Hei, Asgeir! Så koselig å se deg her!». Jeg ville slette profilen, bare løpe tilbake, innerst inne i skapet. Der hørte jeg hjemme, ferdig snakka! Ingen skulle kunne dra meg ut av skapet!

For meg tok det lang tid å bygge opp tryggheten til å fortelle det til noen. Det første mennesket jeg fortalte det til var fastlegen min, underlagt taushetsplikt. Og det er det det handler om. Å finne noen som kan støtte deg på veien, om ikke gå veien sammen med deg. Å finne noen man kan stole på. Uansett om det er fastlege, helsesykepleier, et familiemedlem eller en god venn.

Sammen med fastlegen la jeg en plan for hvem og hvordan jeg skulle fortelle det til flere. Jeg møtte 4 venninner på cafe. Da hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle si det til de, jeg skulle møte en fyr seinere den samme uka og hadde den perfekte anledningen. Alltid når vi møttes var kjærlighetslivet et tema. Bare ikke denne dagen.. Ingen spurte noe, og jeg fikk ikke tatt opp det jeg ville. Vi ble ferdige på cafe. Jeg foreslo at jeg kunne kjøre to av de hjem, bare sånn fordi jeg hadde mulighet til det. I bilen kom spørsmålet; «Ja, hvordan går det med kjærlighetslivet ditt da?»

Da kunne jeg svare «Du, det går egentlig ganske OK for tiden. Jeg skal faktisk møte noen til helga. En fyr.» Katta var ute av sekken – og det var aldri et problem. Vi ble sittende lenge i bilen utenfor hos hun ene å bare prata. Om alt. Og alle. Om fortid – og om framtid.

Når jeg skal være med å arrangere Nord-Troms Pride handler det for min del om at jeg ønsker å vise at det faktisk er ganske ok å komme ut av skapet. Jeg var redd for reaksjoner fra familien min, men de aller fleste tok det fint – og lettelsen når det var gjort kan ikke beskrives. Vel nok kommer det kanskje reaksjoner som ikke er positive, og som kanskje gjør veldig vondt der og da. Vel nok har jeg mista mange venner og bekjente – men sånn er livet uansett, og man lærer seg å leve med det! En klisje? Ja, kanskje – men også helt sant!

En del av min måte å bygge opp tryggheten var nettopp ved å delta på pride. Jeg har vært på pride i både Oslo og Tromsø hvert år siden 2017. Det å møte andre som meg, møte forståelse, kjenne på en stolthet og en egenverdi – ja, det har en uvurderlig verdi. Det kan gjøre en enorm forskjell. Det er også denne forskjellen Nord-Troms Pride kan være med å gjøre. Det er ikke skummelt å være annerledes - uansett, og det er utrolig befriende å kunne være fri og ute av skapet. Vi er faktisk ikke skumle, vi er ikke rare, vi er ikke sære – vi er helt vanlige mennesker. Jeg skulle ønske jeg også skjønte det tidligere.

For noen er ikke det å komme ut av skapet en stor greie, mens det for andre er et enormt steg. Det handler om oppvekst, trygghet og verdier. Det handler om aksept, forståelse og empati. Men det handler til slutt om en ting; Å leve!

For som jeg skrev i meldingen min: «Til syvende og sist handler det om et valg. Jeg kan ikke velge hvem jeg liker og ikke. Det koker ned til et ganske fundamentalt valg – å leve eller ikke. Jeg velger å leve fullt og helt, og da kan jeg ikke legge skjul på hvem jeg er, og hvem jeg liker.»