VE MENT:

Det river i hjertet

Tonen og språkbruket er tidvis både krass og stygg, og det er ikke så rent få negative karakteristikker, skriver denne ukas spaltist, Pål Vegard Eriksen.
PÅL VEGARD ERIKSEN
  • Alder: 29
  • Yrke: Daglig leder på Halti Kvenkultursenter
  • Bosted: Hansinkenttä/Storslett
  • Skriver helst om: Kvenkultur
leserbrev

Det nye året startet nokså brutalt for mange av oss som er opptatt av kvensk identitet og språk. Både kvenenes eksistens, og det faktum at kvensk er et eget språk, har vært gjenstand for ganske heftige debatter hittil i år. Dette har foregått i diverse kommentarfelt og gjennom leserinnlegg i ulike medier her nordpå.

Deler av «debatten» har etter mitt syn vært på et slikt nivå, eller av en slik art, at man like godt kan kalle det for «angrep» som for debatt. Tonen og språkbruket er tidvis både krass og stygg, og det er ikke så rent få negative karakteristikker.

Det er også ganske tydelig at ikke alle filtrerer (les: tenker igjennom) det de lirer av seg via tastaturet. Men, så er det jo så fryktelig lett å hive seg på bølgen, særlig når man akkurat har lest noe man trodde var fornuftig. Akkurat det er selvfølgelig ikke unikt for denne saka, men kanskje heller en tendens i dagens samfunn.

Budskapet i noen av kommentarene er helt tydelige på at «det finnes ikke kvener». «Finlendere, det er det dere er», får vi vite. «Kvener er finske innvandrere», får vi vite. Men, en «finlender» er vel en fra Finland, det ligger vel i ordet? Og en «innvandrer» har vel vandret inn, underforstått kommet fra et annet land?

La meg ta meg selv som eksempel, siden jeg definerer meg som kven. For å si som Åsne Kummeneje Mellem så fint sa det i årets første utgave av Ruijan Kaiku: «Jeg er 200 % kven, minst!». Og jeg er stolt av det. Jeg er både født og oppvokst i Norge. Det samme er mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre. Og det er her en del mennesker ramler av lasset. De klarer ikke å forstå at kvener ikke er forbeholdt fortiden. Vi kvener er her fremdeles!

Andre kommentarer er helt klar på at kvensk ikke er et språk, men en finsk dialekt. Og det stopper ikke der, det hagler med utsagn som «tullespråk», «kebabspråk», «retardert språk» og så videre. På den måten blir både de som snakker språket, de som brenner for språket, de som arbeider med språket og de som lærer språket implisitt latterliggjort. Man sitter med en følelse av at vi blir sett på som idioter.

Det river i hjertet, særlig når jeg tenker på de eldste, de som har kvensk som morsmål, som kanskje har fått høre om dette «drittspråket» hele sitt liv. Som et resultat av undertrykkelsen har noen av disse tatt avstand til språket. Noen hater til og med sitt eget språk, fordi både de og språket deres har blitt spytta på. Og på den måten gikk det tapt for generasjonene som kom etter. Skal det aldri gi seg, skal de få disse negative utsagna helt til de dør?

Det river i hjertet, særlig når jeg tenker på de yngste, som er så stolt når de endelig klarer å telle til ti på kvensk, eller når de har framført en kvensk sang som de lærte på skolen eller på språkdusj. Skal også de bli opplært at kvensk ikke er verdt noen ting, og bli fratatt denne gleden?

Jeg snakker ikke kvensk, likevel er det mitt hjertespråk. For meg ble debatten om kvensk som språk eller dialekt lagt død den 26. april 2005. Den dagen ble kvensk, etter nokså tunge prosesser i forkant, anerkjent som et minoritetsspråk i Norge. Det ble anerkjent som et eget språk, beskyttet gjennom Den europeiske pakten om regions- og minoritetsspråk (minoritetsspråkpakten).

Selv om kvensk er et eget språk er det vel ingen som bestrider at de østersjøfinske språkene, for eksempel kvensk, meänkieli og finsk, er nær beslektet. Litt på samme måte som de skandinaviske språkene.

Og som Åse Wetås, direktøren i Språkrådet, var innom i et Nordnorsk debatt-innlegg, er noen av årsakene til at kvensk fikk status som eget språk at kvensk tales utenfor Finland, at det har lang historie utenfor Finland, at det har utvikla seg i en annen retning enn finsk, og at forskjellene i dagens ordforråd kan skape problemer for gjensidig forståelse mellom kvensk og finsk.

Mange synes også å glemme at det er kvenene selv som har kjempet for minoritetsstatusen (1998) og språkstatusen (2005). Det er ikke noe som er påtvunget. Og selv om ikke alle kvener har stilt seg helt og fullt bak dette, så er det fremdeles kvener som har kjempet de fram. Takk og lov så er heller ikke alle nordmenn enige om alt!

Det er viktig å huske på at det ikke er tvang verken å definere seg som kven eller å lære seg kvensk – det er valgfritt!