MENING

«I forholdet til næringslivet så må en bruke gulrotprinsippet og ikke pisken»

Kolbein Simonsen skriver blant annet om lakseskatt og grunnrente.

  Foto: Johanne P. Elvestad

leserbrev

I dag diskuterer en hvordan en skal beskatte oppdrettsnæringen og da ser en tydelig hvor den enkelte har sitt politiske ståsted. Venstresiden ønsker en sterk beskatning av det som de ser som utnyttelse av fellesskapets ressurser og høyresiden snakker mer om at en ikke må beskatte næringa slik at de flagger ut.

Holdningene her mener jeg bygger på de gamle oppfatningene om hvem som «bygger landet». Venstresiden mener at arbeiderklassen er den viktigste årsaken til velstanden i Norge og høyresiden har et annet syn. Dette synet må endres. Det må ikke hete «å bygge arbeidsplasser» men å etablere virksomhet.

Oppdrettsnæringen kan være et godt eksempel på disse forholdene. I dag etableres det lakseslakteri som er helautomatiserte og her er det aktiviteten rundt virksomheten som skaper arbeidsplasser.

Det er mange som har tjent store penger i denne næringen men det er lett å glemme utfordringene i tidligere tider. De fleste har prøvd og feilet, Mange grundere er gått dukken og flere har levd med så store utfordringer at de har solgt seg ut så snart de har fått et godt tilbud. Det er få lokale eiere i næringen i dag og de vi har må vi ta godt vare på.

Mye kan forstås bedre dersom en skjønner hva som må til for å skape en virksomhet i dag. Det gjelder særlig i distriktene hvor det er vanskelig å skape levedyktige virksomheter. Tidligere gjaldt det å få maksimale tilskudd til investeringene men så snart virksomheten ble nødt til å gå for egen maskin så ble det økonomiske problemer.

Jeg påstår følgende. Dersom du skal overleve i distriktet så må næringa ha naturgitte fordeler. I tillegg må eierne ha et stort ønske om å opprettholde virksomheten sin for dersom noe viser seg å være lønnsomt så er det store aktører ute i markedet som gjerne vil overta.

Disse «store» blir i dag skikkelig utskjelt av politikerne på venstresiden. Det er kanskje litt ufortjent for en glemmer at de fleste av dem en gang var grundere som satset hus og hjem for å skape sin egen bedrift og at de har vært dyktige.

Det som er viktig her er imidlertid at det ikke ender med at det bare blir en automatisert oppdrettslokalitet igjen i området, for da har vi feilet.

Så langt har denne næringa vært avhengig av å ha stor tilgang på arbeidskraft og denne må hentes inn fra utlandet. Dette skaper ikke særlig mye aktivitet i

området for de fleste arbeidstakerne tjener sine penger i bedriften og reiser hjem til sine hjemland etter endt arbeidsperiode.

Når næringa etter hvert bli mer automatisert/robotisert vil bedriften etterspørre flere fagfolk til å ta seg av maskiner og utstyr. Her er det større mulighet for permanente arbeidsplasser for begge kjønn og da blir det distriktsarbeidsplasser.

En kan dermed slå fast at det er virksomheten som skaper aktivitet i nærmiljøet og som skaper «liv i bygda». Råstoff til og fra, kjøp og salg og alt annet som blir resultatet når virksomheten tjener penger.

Da nærmer vi oss det som skiller ytterkantene i politikken. Vi må stelle godt med «grunderne», de som satser hus og hjem for å skape sin virksomhet. De må føle seg verdsatt og ikke skattes så hardt at de «rømmer landet». De må få anledning til å tjene penger, slik at de blir i sitt nærmiljø, og vi må stelle ekstra godt med er de som har stått i mot alle fristende tilbud om oppkjøp og blitt på stedet.

Generelt mener jeg at i forholdet til næringslivet så må en bruke gulrotprinsippet og ikke pisken. Næringslivet må føle seg ønsket og ikke føle seg som melkekuer for å få inn mer skatt. Skatten må komme inn som et resultat at aktiviteten i området.

Mantraet om «skattekutt for de rike!» må bort. Di må føle seg ønsket i landet for husk: De som er virkelig rike har råd til å benytte de beste rådgiverne slik at de betaler akkurat så mye skatt som de ønsker. Det verste som kan skje er at næringer som opererer globalt ikke får like konkurransevilkår som konkurrerentene. Da flagger de ut. (John Fredriksen).

Ja slik skal landet bygges!!