VEL MENT:

«Vi må hjelpe dem der de er!». Moria brenner!

Hjelper vi dem virkelig der dem er, spør kommentator Reidar Eilertsen-Wassnes.
REIDAR EILERTSEN-WASSNES
  • • Bosted: Burfjord
  • • Alder: 47
  • • Yrke: Geolog
  • • Sivilstatus: Gift, tre barn
  • • Skriver helst om mennesket og naturen
leserbrev

«Lille Norge kan ikke redde hele verden», hører vi ofte, i flere sammenhenger, men kanskje mest når det er snakk om klima og flyktninger. Hva Lille-Norge gjør, betyr så lite i den store sammenhengen, ønsker kritikerne av norsk klimapolitikk og norsk innvandringspolitikk at alle skal tru. Ja, kanskje stemmer det, ja kanskje er det lite Norge kan gjøre for verden. Men vit da, at dem hjelpen treffer, de som blir hjulpet, betyr hjelpen så uendelig mye.

«Vi må hjelpe dem der de er» Moria brenner!

«Norge kan ikke fø på all verdens flyktninger, vi kan ikke ta imot alle flyktningene i verden». Nei, vi kan ikke det, ikke 65 millioner flyktninger. «Velferdssystemet som våre foreldre og besteforeldre har bygget opp, vil knele om vi tar imot flere flyktninger». Vil det gjøre det? Tall fra SSB laget på oppdrag til Brochman II-utvalget anslår at å ta imot 20.000 ikke-vestlige flyktninger, for eksempel flyktninger fra leiren Moria, vil koste Norge 86 milliarder frem til 2100. Høres enormt ut, tatt ut av sammenhengen, men fordelt over alle årene frem til 2100 og fordelt over Norges 5,3 millioner innbyggere blir det en kostnad under 200 kroner per år. Og er flyktninger så mye «dyrere» enn oss andre?

En vugge til grav analyse av de samme tallene som er benyttet av Brochman II-utvalget viser at en gjennomsnitts nordmann er positiv bidragsyter til samfunnet først ved fylte 24 år. Frem til fylte 64 år bidrar gjennomsnitts-nordmannen til samfunnet med opptil 172.000 per år, før en igjen mottar mer enn gir. Regnskapet totalt sett er at hver og en av oss er en utgift for samfunnet med 91.000 kroner per år hele livet.

«Vi må hjelpe dem der de er» Moria brenner!

«For hver flyktning vi tar inn til Norge, kan vi hjelpe hundrevis der de er». Ja, kanskje det, men skjer det? Hjelper vi dem der de er? Bidrar vi til at samfunnet bygges opp, at mennesket bak flyktningen får et liv verdt å leve? Cox`s Bazar i Bangladesh og Bidibidi i Uganda slås uønsket om tittelen «Verdens største flyktningleir» med rundt 1 million mennesker. 1 millioner mennesker som har flyktet fra en utrygg tilværelse til en ny utrygg tilværelse. Mennesker som kun ønsker et bedre liv for seg, et bedre liv for sine barn. Livet i leirene er et liv under dårlige sanitære forhold, et liv hvor hver dag handler om å overleve. Det bidrag vi gir kan i beste fall kalles nødhjelp. Det er ikke et bidrag til å bygge opp mennesket bak flyktningen, bygge opp samfunnet. Den økonomiske støtten er som regel ikke proporsjonal til krisens alvorlighetsgrad. Hvert år må FN komme med nødhjelpsappeller for å dekke de enorme behovene i land rammet av alvorlig konflikt og store humanitære kriser. Og dette er ikke noe nytt. Dadaab-leiren i Kenya er en av Afrikas største flyktningleirer og huser om lag 250.000 mennesker. Den eldste delen av leiren ble etablert allerede i 1991 og huset da flyktninger fra borgerkrigen i Somalia. Innbyggerne i de eldre delene av leiren har nå fått barn og barnebarn som er født og oppvokst i flyktningleiren.

«Vi må hjelpe dem der de er»

La oss starte med å hjelpe! Moria brenner!