Tankegangen bak motorferdselloven minner mye om overformynderiet i da forbudstida mot alkohol startet

Torbjørn Fagermo har skrevet et debattinnlegg om den norske scooterpolitikken.

  Foto: Kristian Olaussen

leserbrev

Viser til polemikk med ordfører og varaordfører i Målselv på Facebook for litt siden.

Jeg velger meg april, både fordi det er den beste snøskutermåneden, og fordi det et dikt jeg lærte å sette pris av min norsklærer på realskolen på Olsborg i sin tid.

Så jeg innleder innlegget med en strofe fra Bjørnstjerne Bjørnsons dikt:

Jeg velger meg april!

I den det gamle faller,

i den det ny får feste;

det volder litt rabalder, –

dog fred er ei det beste,

men at man noe vil

Jeg vet at jeg vil ha en praktisk og fungerende skuterpolitikk. Hva konkret ser ordfører Luneng og varaordføreren for seg?

Til sammenligning Engerdal kommune i Innlandet fylke:

205 km skuteløyper:

Areal 2196 km2 og 1296 innbyggere

Målselv:

Areal 3326 km2 og 6640 innbyggere

skuterløyper; 75 km

Vil man, så kan man kunne jo vært fristende å si her. Heller ikke gangregelen på 2 km for funksjonshemmede er å finne her.

Ordfører Luneng spør i sin kommentar på FB om jeg har lest hele informasjonen og ramser da opp lovverket for meg, mens jeg heller vil høre hans visjoner for bruken av snøskuter i kommunen.

Ja jeg har lest både den, samt de nye reglene motorferdselsaker i Målselv.

Ordet anerkjent går mye igjen. Men det skinner tydelig igjennom at bruk av snøskuter er uønsket og langt fra anerkjent.

Så kan man tenke; hvem anerkjenner hva? Tankegangen bak motorferdselloven minner mye om overformynderiet i da forbudstida mot alkohol startet. I stedet for å stimulere holdningene, var løsningen forbud og straff. Det viste seg ikke å virke.

Bare det å tenke på å starte skuteren får en til å føle seg kriminell, og bare det bryter jo også statsministerens tanker om tankefrihet.

Høyre og SP i Målselv avviklet motorferdselnemda. Fra å ha en politisk fungerende motorferdselnemd med opparbeidet spisskompetanse på akkurat motorferdselsaker overførte SP og H dette til kommunens byråkrati. Det har vist seg å bli et innfløkt og kronglete regelverk som har ytterligere innskrenket bruken av snøskuter med unntak av  de som var rammet av 2,5 km hytteregelen, og det som skulle være to skritt frem ble rykk tilbake til start til folkets fortvilelse.

Det har skapt et enda verre byråkrati og ifølge gode kilder tar opp unødige ressurser i et plan og næringsutvalg som fra før har mer enn nok å gjøre.

Det kan gjerne vises til paragrafer ditt og paragrafer datt, men hvordan forklare den forskjellen fra Sverige og Finland. Våre og deres muligheter for bruken av snøskuter i fritid, næringsliv, verdiskaping er totalt ulik.

Når man passerer grensen ved Bjørnefjell og Kilpis er det som å komme til en annen verden. På norsk side er det ødeland og null aktivitet. På svensk og finsk side yrer det av liv. Et yrende liv av nordmenn som må ta med snøskuteren til utlandet for å dyrke sin lidenskap eller interesse om man vil.

Til dere unge. Jeg kan ta skuteren til Sverige og leve ut friheten, hvordan vil dere ha det? Det kommer ikke av seg selv i dager som disse med MDG osv.

Det hersker neppe noen tvil om at SP i Målselv under valgkampen hadde snøskuter som en av sine fanesaker. Da er det merkelig at etter å ha mottatt ca 42 % av stemmene overlater dette til et byråkrati som humoristisk sagt minner om serien Javel; herr statsråd, eller omskrevet her; Javel, herr Fylkesmann og Rådmann ettersom man her har inntrykket av at ordføreren henviser til  kommunens byråkrati som igjen stadig henviser til loven og i særdeleshet fylkesmannen.

Å ha en syvende far i huset å vise til er alltid greit noe blir vanskelig.

Jeg synes med all respekt å melde at det minner sterkt om ansvarsfraskrivelse.

Jeg tror det faller de av velgerne som hadde en fornyet optimisme med å velge Sp for en dynamisk og offensiv skuterpolitikk tungt for brystet; at slik ble det dessverre ikke.

Så har altså Målselv kommune innført en særegen 2 km gangregel som fratar de som tidligere hadde en varig funksjonshemming muligheten for å komme seg til et fiskevann de ellers ikke ville ha mulighet for.

Det fiskevannet skal nå ligge mindre enn 2 km fra med mindre personen ikke kan gå 2 km i naturen. En regel tatt ut av løse luften etter mitt syn og bryter med det som står i veilederen T1-96.

Sitat:

"Selv om alle funksjonshemmede som har behov for å kjøre snøscooter, etter denne endringen nå må innhente tillatelse til det fra kommunen, innebærer ikke endringen at varig bevegelseshemmede med et reelt behov for snøscooterkjøring skal gis dårligere muligheter til å benytte snøscooter enn tidligere. Det er forutsetningen at funksjonshemmede skal ha den samme muligheten som før til å dekke sitt behov for å kjøre snøscooter."

Det henvises til et brev fra Fylkesmannen om en sak i Dyrøy, og da er det en lov og vedtatt. Jeg stiller meg svært undrende til den juridiske forankring og hjemmel denne endringen av forskriften er fortatt og ser gjerne gjort rede for av Fylkesmannen eller hvem det er som har stått for det, og hvordan man utleder en klassifisering av funksjonshemmede i denne sammenheng.

Når er det  også sånn at selv Miljødirektoratet er satt på plass for sitt krav om at en skuterdispensasjon er knyttet til et bestemt kjøretøy. Det viste seg å være tøv, og de gikk tilbake på det, så selv den beste kan gjøre feil uten at Målselv sitt byråkrati har reflektert særlig over det, og lojalt følger direktivene fra fylkesmannen, og den politiske ledelsen toer sine hender.

Mye av konflikten her hviler på interessemotsetninger hvor skuterfolket de siste 50 år har kommet til kort.

To av hovedpremissleverandørene for utviklingen av skuterløyper i Troms har bl.a vært Fylkesmannen som faglig og juridisk instans og Troms Turlag for særinteressene. To tunge og sterke aktører som har svært avgjørende og sterk innflytelse når skuterløyper skal etableres. Aktører en forventer objektivitet og habilitet når slike saker behandles.

Så kan det stilles spørsmål om den nødvendige objektivitet og habilitet foreligger mellom disse to tunge aktørene.

Bindingene mellom forvaltning og Troms Turlag kom til uttrykk i vinter under coranakrisen.  

Det fremkommer i en mailveksling kommet meg i hende. Der fremkommer det at Troms Turlag i hvertfall ved denne anledningen stiller sine hytter i nasjonalparken til rådighet for fjelltjenesten og politi for skuterkontroll, noe jeg finner svært merkelig både med hensyn på de strenge reglene for motorferdsel i nasjonalparken og forskjellsbehandlingen vanlige hytteeiere må føle i forhold til den særbehandling Troms Turlag påskjønnes med.

Sitat fra Troms turlag:

Mottatt 8/5:

« I denne tiden når hyttene er stengt har Troms Turlag behov for tilsyn med hyttene, og vi har behov for hjelp med transport av utstyr for å kunne gjenåpne hyttene når vi får anledning til det. Da er samarbeid med SNO og Fjelltjenesten av stor betydning for Troms Turlag. Vi er avhengige av disse for å få driften til å gå rundt. Vi er en frivillig organisasjon og hyttetilsynene utfører sine oppgaver på fritiden. Forrige uke hadde vi avtale med Fjelltjenesten/SNO at de skulle frakte utstyr for oss og se til hyttene. Vi hadde avtalt at de ved behov kunne overnatte på hyttene.

 Riktig god helg!

 Turhilsen fra

Troms Turlag»

Men det er vel såkalt «anerkjent formål»

Kan til opplysning informere om belegget på turlagets hytter i Rostaområdet.

I snitt har hyttene et belegg på ca 1-1,5 person pr døgn i vinterhalvåret. Det vil si at 30-40% av tiden står hyttene tomme. Når en så legger til grunn at det for det meste er byfolk og utlendinger som bruker hyttene kan det for mange se ut som et et eliteprosjekt for andre enn de som bor i bygdene her, men bestemmer det meste som skjer i våre fjellområder. Det føles på ingen måte rett.

Fremtiden former vi selv, men blir den slik folket vil, eller skal vårt teknokrati og uformelle nettverk styre bruken av våre naturområder og vi være passive tilskuere til det?