KOMMENTAR:

Hva ønsker du deg til jul?

Utstoppa karamell, mobiltelefon eller ei tegning fra barnebarnet?

Gledelig jul!

leserbrev

Det er mest sannsynlig det spørsmålet flest får, nå i disse dager, i alle fall nesten like vanlig som spørsmålet om du skal vaksinere deg eller ikke. Det siste er for mange kanskje til og med enklere å svare på for de fleste.

Min far svarte alltid, «utstoppet karamell», når vi ungene spurte hva han ønsket seg til jul. Teiting, tenkte jeg, som ikke ante hva jeg skulle gi ham, og som altså aldri fikk særlig med bistand i gavejakta.

I voksen alder er det lett å forstå faderen. For når jeg blir spurt hva jeg ønsker meg til jul, så starter det alltid nøyaktig den samme tankeprosessen inni meg. Først og fremst må jeg finne ut hva i alle dager jeg ikke har, som jeg kan ønske. Og dernest, om det er av en sånn art at det faktisk går an å ønske det.

For om vi skal være helt ærlige, så er det alltid ett eller annet vi jo ønsker oss. Problemet er at det så godt som alltid er ting vi ikke trenger. Det vi faktisk trenger, det har vi og gjerne i rikt monn.

Jeg trenger ikke at andre skaffer meg klær, mat, strøm, tak over hode eller andre livsnødvendigheter. Det evner jeg å skaffe selv. Jeg har det så kalt basale i livet.

Det innebærer at alt det jeg ønsker meg, det er stort sett luksus. Ting det er mer et spørsmål om å unne seg, eller å virkelig måtte ha. Så når spørsmålet da dukker opp om hva jeg ønsker meg, da ender jeg oftest opp med et indre svar om at det kan jeg skaffe meg selv.

Når du er yngre er fokuset annerledes. Selvsagt må man ha den siste mobilen fra Sample eller Appung, den nyeste jakka fra akkurat den hippeste designeren, de feteste skoene og de råeste, cooleste øreproppene som de såkalte påvirkerne hevder er rett for dem.

De bare må ha det, og vi som foreldre og besteforeldre, i alle fall de som har råd - og mage - til å være med på karusellen, fyller opp julenissens sekk med gaver som enkeltvis koster like mye som hele julegavebudsjettet til en fembarnsfamilie, julaften 1985.

Og så skylder vi på den oppvoksende slekt. Ungene krever jo dette, sier vi, og rister oppgitte på hodene. Saken er bare at det er vi som nører opp under denne kjøpefesten. Det er det faktum at vi svarer opp disse påståtte sannhetene om at ungene bare må ha, som gjør at dekadansen fortsetter.

I verdens rikeste land er det heller ikke alle som kan være med på kjøpefesten. For noen få, men likevel alt for mange, handler ikke julehandelen 2020 om hvilke hodetelefoner, sko eller leker mamma skal kjøpe.

I alt for mange hjem handler det mer om hvordan mamma og pappa skal få betalt husleia, enn julegaver. I alt for mange hjem er spørsmålet ikke hvordan jul det skal bli, men langt mer om det skal bli jul eller bare ei lang, vond helg.

Takk og lov for at det finnes motsvar til galskapen. Et flerfoldig hurra for besøkstjenester, frivilligsentraler, Kirkens Bymisjon, Frelsesarmeen og alle andre som etter beste evne - og manges uunværlige støtte - forsøker å gi en viss juleglede til de som er på feil side av det norske klasseskillet.

Nei, dette er ikke en kritikk av norske menn og kvinners giverglede. Vi skal altså ikke skjemmes over at vi liker å gi fine, gode og dyre gaver. Ei heller skal vi trenge å skjemmes over å ha skapt et samfunn med en sterk økonomi. Det vi derimot må ta inn over oss er at det altså ikke er alle som kan være med på festen.

En heidundrende takk til de selskapene som i sin store rikdom har funnet rom for å se over excel-arkene, og funnet plass for tiltak som de ikke nødvedigvis tjener penger på. Finn.no som har opprettet Hjelp til jul-seksjon, banker som har kommet opp med spleisesystemer og firmaer som i koronaåret bruker det de egentlig skulle brukt på julebord for ansatte på noen som virkelig trenger et fett måltid i desember.

Vi ser også en ung generasjon som i langt større grad enn sine foreldre ser verdien i brukte varer. Som gladelig pakker opp leker de vet andre har brukt, handler utstillingsmodeller eller velger pent brukt i telefonbutikken.

Og heldigvis er det mange som forsøker å gjøre en forskjell. Mange er de som bidrar via innsamlinger, kampanjer, julegryter og andre gode tiltak. Takk og lov.

Håpet er at enda flere kan bli med på akkurat den karusellen. Det vil være godt for verden på så uendelig mange plan.

Noen av oss er så gamle at vi husker Per Aabel lese H.C. Andersen grusomt triste eventyr om «Pike med svovelstikkene». Historien om den fattige piken som brenner fyrstikker ute i kulden og drømmer seg inn i forgjettede stuer, med mat og varme, helt til hun fryser ihjel på gaten.

At et eventyr fra 1848 skulle ha noen form for relevans 172 år senere, det er nesten mer trist enn selve eventyret.

Jeg tenkte alltid at å stoppe ut en karamell må være bortimot umulig. Kanskje like umulig som fred på jord og rettferd mellom folk.

Så da ønsker jeg heller det.