VEL MENT:

Ensomhetspandemien

Myndighetene må ta større ansvar for hjelp til de som sliter, skriver vår Vel Ment-skribent Sissel M. Skoghaug.

VEL MENT-SKRIBENT: Sissel M. Skoghaug 

leserbrev

Vi er mer ensomme nå enn før. 40 prosent i Norge bor i en-persons husholdninger. Flytting fra distriktene går fort. Folk brytes opp fra sitt kjente miljø, og flytter inn til byen hvor kontakten med naboer er vanskeligere. Tempoet i byene er høyere. Tida til kontakt blir mer sparsom. Vi går faktisk fortere og fortere, og farten har økt med mer enn 20 prosent siden 1990.


SISSEL M. SKOGHAUG
  • Sivilstatus: Gift
  • Alder: 49
  • Bosted: Opprinnelig Oksfjord, nå Hvaler
  • Yrke: Sykepleier/Nestleder Fagforbundet nasjonalt
  • Skriver helst om: Arbeidsliv og politikk

Økonom og forfatter Noreena Hertz skriver om en økende grad av ensomhet i en stadig tøffere verden. Dette er ifølge Hertz det mest ensomme århundret menneskeheten har opplevd. Tre av fem amerikanere regner seg som ensomme. To tredjedeler av den tyske befolkningen anser ensomhet for å være et alvorlig problem. Hun skriver at flytting i stor skala til byer, omorganiseringen av arbeidsplassen og grunnleggende endringer i hvordan vi lever, er viktige faktorer. I motsetning til dette forstår jeg av regjeringens ferske stortingsmelding «Mennesker, muligheter og norske interesser i nord» at det er sentralisering som er svaret på samfunnsutviklinga i nord.

Så har dette året blitt svært krevende for mange. Langt flere er blitt arbeidsledige. Reduserte inntekter fører til økte forskjeller mellom mennesker - som videre kan føre til økt ensomhet og økt polarisering med motstridende og ekstreme oppfatninger. For når noen får tilgang på alt og andre opplever det motsatte må vi være oppmerksomme. Følelsen av at ingen forstår dine problemer, kan gi seg utslag i aggresjon og sinne. Se til USA hvor Trump spiller på mistillit til politikere, og mobiliserer grupper som hevder seg gjennom vold. Vi ser det ikke så klart i Norge, men fremmedfiendtligheten hos SIAN og de nye nazistene, bygger på at de som kommer inn på vårt domene er en trussel.


Gode liv er trygge liv

Vi må spørre om den nære beredskapen er prioritert høyt nok, skriver Sissel M. Skoghaug.


Arbeidsplassen er det største botemiddel mot ensomhet. Her treffer du kolleger og får nye venner. Jobben knytter oss sammen. Fagforeninger og det organiserte arbeidslivet med kollektive avtaler er viktige, fordi de sørger for at folk får sin rettmessige del av den økonomiske veksten. Vi er noe større enn bare oss selv og en del av fellesskapet.

Men, oppdragsøkonomien – eller delingsøkonomien som de som tjener på det kaller den – utfordrer dette fellesskapet i jakten på nok timer og vakter. Mobilen og uniformen er alltid tilgjengelig. De kan ikke planlegge fritida – for de må være i beredskap for ledige oppdrag. Krav til effektivitet gjør at det blir mindre tid til å prate og være sosiale.

Flere er mer ensomme, men har vi tid til å være medmenneske? Ensomhet er når du føler at du har mindre til felles med mennesker rundt deg. Når arbeidskameratene blir tilfeldige og vi ikke har tid til å få virkelige venner, er det kanskje færre som bryr seg. Enklere er det ikke nå under pandemien. Den voldsomme økningen i smitte og påfølgende strenge tiltak for å hindre smitten har store konsekvenser. Råd fra myndighetene er – velg deg noen få nærkontakter. De som ikke blir valgt kan oppleve å bli ensomme, eller bli mer ensomme.

Ettervirkninger av pandemien kan vi bare ane. Myndighetene må ta større ansvar for hjelp til de som sliter. Samtidig oppfordrer jeg hver enkelt av oss til å se og kontakte andre mennesker. Vi kan tilby en tjeneste, møtes for en tur, sende meldinger, og vi kan ringe. Små tiltak kan bety mye for de som sårt trenger kontakta og omtanken.

Med tekst fra «Tung tids tale» av Halldis Moren-Vesaas vil jeg avslutte - og samtidig ønske alle et bedre og nytt år; «Det heiter ikkje eg no lenger – heretter heiter det vi».


VEL MENT:

Superhelter eller kranglefanter

Tillitsvalgte gjør en innsats hver dag, noe Fagforbundet og resten av LO-familien har markert med Tillitsvalgtåret 2019. De tillitsvalgte er ryggraden i fagbevegelsen.