Eldre i fokus - en ny tvangsfraflytting?

Det synes som at det nå er i ferd med å utvikle seg en ny og gjentatt tvangsflytting av gamle mennesker fra sine hjem i distriktene.

Werner Kiil  Foto: Arne Teigen

leserbrev

Dette for å gjøre eldre mennesker til urbane individer de siste leve år, når de skulle «Leve livet». Dette kan skyldes politiske prioriteringer og rasjonalisering ut fra økonomiske forhold i de enkelte kommuner.

Vi ser og hører at mange kommuner med typisk distriktsprofil, ser det lite formålstjenlig å opprettholde tilbudene i distriktene.

Dette kommer til uttrykk blant annet i at omsorgssenter, eldreheim og tjenestetilbud for eldre legges ned og de gamle tvangsevakueres til bysentra og såkalte regionsentra. Det er grunn til å stille spørsmål, er det slik vi vil ha det, og er det slik de gamle ønsker å leve resten av sine leveår? De eldre blir neppe tatt med på råd, her skal politikerne bestemme.

Svaret er et rungende nei. Tvangsflyttingen medfører vantrivsel, redsel, sorg, frustrasjon, manglende matlyst og tapt livsmot. 

 Vi har jo tidligere hørt mye skremsel om eldrebølgen som skulle bli en tsunami og som vil true velferden for de som kommer etter. Hvor er menneskeverdet og respekten overfor de gamle som føler seg deportert?  Det er en flom av dokumenter som produseres over velferdstilbud og politikk ovenfor de eldre, men hvor blir det av realpolitikken og konkrete handlinger for å gjøre de siste leveår trygge og positive for de eldre?

Kamuflasjen for å dekke over mangel på reell handling er, at det ansettes en masse mennesker i offentlig forvaltning som produserer mye dokumenter, statistikker, prognoser og nye organisasjonsmodeller. Dette er «manna fra himmelen» for politikere og byråkrater på alle nivå. De kan jo si, vi kan jo dokumentere at vi virkelig vil noe, samtidig er letteste motstands vei å stikke dokumentene i en skuff.

Sjekk bare i de ulike kommuner om de følger opp med eldrepolitikk?

Hør bare her, fra regjeringen og direktorater, og alle andre offentlige kanaler, er de fullbemannet med eksperter, konsulenter og byråkrater hvor det strømmer ut kilovis av dokumenter med et ordspill i form av meldinger med alle fasetter. Her kan blant annet nevnes Stortingsmelding 15 Kvalitetsreformen Lev hele livet.

Her vises det til sitat «Leve hele livet er en satsing som har et stort nedslagsfelt i en kommune og i et lokalsamfunn». Her innrømmer produsenten av dokumentet, at det er i lokalsamfunnet det skal skje. Og da er vi ved sakens kjerne. Etter all sammenslåing, strukturering og rasjonalisering, så gjør nå kommunene «grep». Det blir for kostbart å beholde omsorgssenter og pleiehjem lokalt.

De forstår at investeringer og drift av kulturhuset, svømmebassenget, idrettshall og andre kulturinnvesteringer overskrider budsjettet og tømmer den kommunale kassa.

Spørsmålet blir, hvor skal vi finne dekning?

Jo, vi vet, vi rasjonaliserer helsesektoren og eldreomsorgen. Det er ikke lønnsomt å ha syke og pleiehjem i bygdene der folk bor og lever. Riktignok er det også noen arbeidsplasser der, men det blir for lite ut av det, de flytter også etter inn til byen når vi legger ned og da tjener vi jo ytterlig på rasjonaliseringen synes det. En synes også å mene at stedene (utkantene) ikke er noe å satse på, folk flytter jo ut allikevel.

Ser man på de menneskelige sider vil alt dette være en tragedie.

Det fortelles at mange av de gamle som blir tvangsevakuert fra sine hjemlige omgivelser til nye og ukjent sentrumsbygg i tettsteder og byen mister hele sin livskvalitet. De kommer til helt nye omgivelser, nye mennesker, annen utsikt og ingen kjente ansikter. Hva skjer, de vantrives, mister matlysten og livslysten og har ingen livskvalitet og prosessen eskalerer på vei mot graven.

Kjærlig pleie og omsorg fra gode pleiere rekker ikke fram inn i de gamles sinn, når de elementære, kjære og vante omgivelser og miljø ikke lengere er til stede. Jeg håper inderlig at myndighetene på alle nivå i vårt land våkner opp og reverserer prosessen og satser videre på desentraliserte botilbud til de eldre, det betyr alt for de eldre, som har bygda kjær. Ved deportasjonen mister de kontakten med sine nærmeste og kjære.

Vi vet at mange eldre sliter med depresjon og dette utvikler seg til det verre, når det kjente og trygge blir tatt fra dem.

Disse mennesker har opplevd «de harde tider», har slitt for landet, vært nøysom og sikret nye generasjoner en velferdsstat. Disse mennesker fortjener nå å nyte sitt otium i fredelige, kjente og kjære omgivelser sammen med gode naboer, slekt og venner, kjent naturen hvor de føler «det er hær æ høre til».