VEL MENT:

Det handler om liv og død

Sutring løser ikke dette. Jeg synes nordmenn skal ta en liten kikk ut av egen navle og være takknemlige, skriver Lise Brekmo.

VEL MENT: Lise Brekmoe fra Nordreisa er vår nye Vel Ment-skribent.   Foto: Are Bergset Elvestad/Privat

Lise Brekmoe
  • Sivilstatus: Gift med Adam.
  • Alder: 40 år
  • Bosted: Født, oppvokst og fortsatt bosatt i Nordreisa - av og til Wye Valley på grensa mellom England og Wales.
  • Skriver helst om: historie (som vi kan lære av idag), velferdssamfunnet og dets utfordringer, mental helse.
leserbrev

På sosiale medier ser jeg mange som er sinte og frustrerte over nedstenginga av samfunnet. Vi har jo ikke smitte! Dette er faktisk et brudd på våre menneskerettigheter! Skjer det flere innskrenkinger nå, da er Norge «snart der Romania var bare måneder før Ceaușescu ble skutt.» Også lederen i Framtid i Nord har vært viet dette temaet – de spør hvor lenge folk makter – og gidder, å være med på dugnaden og konkluderer med at «Selvsagt må vi bidra til dugnaden. Selvsagt påligger det hver og en å ta ansvar for både egen og andres helse, men samtidig er vi ikke mer enn mennesker

Jeg får lyst til å spørre disse som ikke orker, makter eller gidder – har dere fått med dere hva som skjer rundt omkring i verden?

Jeg sitter for øyeblikket i Storbritannia fordi jeg giftet meg med en brite som har sitt arbeid her. Da nedstenginga kom i mars 2020, var jeg også på besøk her – det viser seg at Storbritannia har fått for vane å stenge ned nøyaktig en uke etter at jeg har ankommet landet, men jeg prøver å ikke ta det personlig. Og det er skikkelig og ordentlig skremmende å være her. Det er så ille at jeg unngår å se på nyhetene eller lese avisa. Fordi der er det bare død og fortvilelse å finne.

Over 1000 mennesker dør, hver eneste dag. 1 av 30 i London har viruset, tallene stiger med 60.000 daglig på landsbasis. Kurvene går bare oppover, og det er mye verre nå enn det var i vår. Sykehusene går tomme for oksygen, helsepersonell er utslitt og folk med andre lidelser som kreft får ikke den behandlingen de trenger - mange får heller ikke diagnose før det er for sent, og blir på den måten mørketall i en allerede dyster statistikk. Dette rammer gamle som unge, så til de som føler seg på trygg grunn fordi de er unge: Glem den. Og det finnes også noe som kalles Long Covid – en stor mengde pasienter som fremdeles sliter med å puste nesten ett år etter at de hadde viruset, som kanskje aldri blir helt friske. Det er helt vilt, det er ufattelig og det er forferdelig vondt for mange, mange mennesker.

Men det er jo langt flere mennesker i Storbritannia, tenker du – slike tilstander får vi aldri i Norge. Til en viss grad riktig, men to faktorer har spilt inn. Den ene er at Storbritannia ventet for lenge med å stenge ned både første, andre og tredje gang. Da jeg kom til Storbritannia i mars 2020 var Norge i ferd med å stenges ned. På Gatwick ble jeg møtt av to plakater hvor det stod «Please wash your hands» og dett var dett. Folk surret rundt som om ingenting var i gjære, og en bekjent av meg ble oppriktig fornærmet da hun prøvde å gi meg en klem og fikk en brysk dytt og et høyt og tydelig «hold avstand» i stedet. Hadde regjeringa her reagert raskere, tror jeg ikke tallene ville vært så ille. Verre enn i Norge, ja, men ikke så ille som de er nå – over 80.000 døde og trolig over 100.000 før denne bølgen er på retrett.


Her er vaksineringen i gang på sykehuset: Håper å ha alle UNN-arbeidere vaksinert i løpet av våren

Line Yttervik Jenssen var den første helsearbeideren som fikk koronavaksine på UNN. Hun synes det er bra at de prioriteres på lik linje med de som er i risikogruppa.


Den andre faktoren er manglende dugnadsvilje. Mange i Storbritannia nekter å høre på regjeringa, de gidder ikke, eller makter ikke. De påberoper seg at de ikke er mer enn mennesker i det de bryter alle regler - og fortsetter å spre viruset, det være seg til bestemor på søndagsmiddag eller ulovlige fester. De samler seg i store grupper, uten ansiktsmasker og protesterer over at deres menneskerettigheter brytes – Antilockdowners, kalles de. Også kjent som smittespredere.

Jeg skjønner at dette er ille for alle næringsdrivende og enkelte bransjer spesielt. Det er også grusomt at så mange mister jobben sin – nå og i fremtiden må vi alle jobbe for at det skal gå bra for disse. Men sutring løser ikke dette. Jeg synes nordmenn skal ta en liten kikk ut av egen navle og være takknemlige for å være innbyggere i et land hvor støtteordningene er langt bedre enn andre steder. Hvor nedstengninga er to uker, og ikke to måneder pluss. Hvor regjeringa slamrer på bremsene så fort de kan, slik at smitten begrenses. At Nord-Troms har hatt så få tilfeller så langt er smått utrolig. Hold på dette, og ikke slipp viruset over kommunegrensa – for når det først kommer, er det en ufin gjest som det er vanskelig å overtale til å forlate.

Det er dessverre slik at verden står i en krise hvor det ikke finnes gode alternativer, medisinen er både besk og har sterke bivirkninger – det være seg økonomiske, sosiale eller psykiske. Her kan man bare velge mellom onder, og sånn kommer det til å være i store deler av 2021 også, er jeg redd.

I skrivende stund venter vi på en ny annonsering fra statsministeren med håret. Trolig blir det enda strengere tiltak – portforbud, forbud mot å forlate huset mer enn én gang i uka(!) er noen av ryktene som surrer. Vi er langt heldigere enn andre i dette landet fordi vi bor på landsbygda. For oss er ikke inngrepene så omfattende, det er lett å holde avstand og så vidt jeg kjenner til, er det ingen i vår landsby med vel 900 innbyggere som har Covid. Men vi er med på dugnaden. Vi holder oss hjemme (mannen min har hatt hjemmekontor siden i mars 2020, det er snart ett år siden han så noen av sine kollegaer). Vi har kun sagt hei til naboer på avstand når vi har truffet dem ute. Og vi prøver først og fremst å minne oss selv på hvor heldige vi faktisk er, selv om vi nå har vært i en eller annen form for nedstengning siden november 2020. Vi er ikke syke, vi har ikke mistet noen kjære, vi er i jobb og sitter ikke ensom og alene.

Takknemlighet, selv der den er vanskelig å finne, er en langt bedre følelse enn bitterhet, sinne og surmuling når vi nå en gang er tvunget til å tilbringe så mye tid med oss selv og våre egne følelser.


Her står Bjørn Erik fra Storfjord midt i snøkaoset i Madrid: – Folk kjører slalåm på veiene

Bjørn Erik Stabell forteller om de surrealistiske scenene som utspiller seg i Madrid. 350,7 mil lenger nord er det fremdeles bar bakke, men snøen er på vei hit også.