Når markedet skal bestemme boligpolitikken øker ulikhetene. De som vinner peker på «globalisering», «modernisering» og «utdanningssamfunnet». De som taper skylder på gammel politikk. En viktig faktor til økende ulikhet i Vesten er bolig. Hittil har bolig vært et storbytema. Men hva skjer på bygda?
På bygda mister venstresiden velgere. Det skulle man egentlig ikke tro. I presidentvalget i USA i 2020 stemte flertallet av velgerne i byene på Biden. I det øvrige USA fikk Donald Trump stort sett flertall. I det franske presidentvalget 2017 surfet høyrepopulistiske Le Pen på misnøye og fattigdom i tidligere arbeiderklassebastioner i distriktene. Fra 2018 inntok «De gule vestene» Paris. De kom fra distriktene, ville vise sin misnøye og ville bli sett. I 2019 falt «The read wall» i Storbritannia, da arbeiderklassen stemte på de konservative og sørget for at Boris Johnson vant valget. I Øst-Europa er velgerbildet enda tydeligere. Nå viser flere studier en sterk sammenheng mellom stemmegivning og økende geografisk ulikhet.
USA og Norge er trolig på hvert sitt ytterpunkt i Vesten når det gjelder ulikheter; når det gjelder lønn, tilgang til helsehjelp og utdanning sikret av velferdsstaten, og ikke minst; tillit i befolkningen. Likevel ser vi at velgermønstret også i Norge har fått en tydelig geografisk akse, både i valg og meningsmålinger. Først ble fenomenet ansett som «smitte» fra andre land. Men ulikhetene øker også i Norge. Dette gjelder særlig en raskt voksende ulikhet i formue skapt av boligmarkedet.
Disse boligene ble kjøpt og solgt i årets første måned
Vanlige folks boligformue utgjør om lag 70 prosent av hele formuen i Norge. De heldige som kan kjøpe bolig i byen, vil raskt være langt rikere enn de øvrige. På kort tid har utviklingen i boligmarkedet ført til at formuesulikheten i Norge nå er på linje med England, ifølge SSB.
En rapport laget for Sparebank1 Nord-Norges konjunkturbarometer i 2019, «Tapere og vinnere i boligmarkedet» viser store forskjeller i formuen i Nord-Norge. Gjennomsnittlig boligformue i Tromsø i 2018 er nesten åtte ganger høyere enn i Berlevåg. Det er bare «7 kommuner i Nord-Norge [Tromsø, Bodø, Alta, Harstad, Hammerfest, Rana og Sortland] hvor den gjennomsnittlige verdien for boliger ligger over 2,5 millioner kroner».
Det betyr at boligbygging er økonomisk risikabelt i resten av landsdelen. Kostnadene med å bygge nye boliger, og markedsverdien i distriktene, står langt fra hverandre. Lave boligsalgspriser i distriktene hemmer nybygging og fører til boligmangel, som igjen kan gi rekrutteringsproblemer for arbeidskraft i distriktene. Det siste dokumenteres i en ny regjeringsbestilt rapport. Lave boligpriser i distriktene gjør det vanskelig for de derfra å komme innpå boligmarkedet i byene. I tillegg avviser stadig flere banker å gi unge lån med pant i foreldrenes boliger på landsbygda. Den nye ulikheten går i arv.
Det har vært langvarig fokus kun på boligmarkedet i byene, der det er svært krevende for unge å komme inn i boligmarkedet. Boligulikheten som finnes mellom byene og landsbygda er derimot taus og ikke anerkjent. Problemstillingen må løftes opp og fram. Vi trenger ny boligpolitikk, i by og bygd. Den må ta utgangspunkt i at ingen er tjent med at ulikhetene fortsetter å vokse.