Debattinnlegg

Hva som må til for å snu utviklingen på kysten i nord

Arnøyværingen Kolbein Simonsen skriver i dette debattinnlegget om hva han mener er rett medisin for kystdistriktene i Nord-Norge.

Kolbein Simonsen  Foto: Torbjørn O. Karlsen

leserbrev

Det var en interessant meningsutveksling mellom Skjalg Fjellheim (Nordlys) og Stein-Gunnar Bondevik (Troms Kraft) i Nordlys 12.04.21. Det gjelder meninger om hva som må til av ordninger for å få snudd den uheldige utviklingen på kysten i nord. Jeg skal prøve å gi mitt besyv til dette viktige temaet, mene noe om årsaken til utviklingen og foreslå tiltak.

Jeg har funnet ut at den beste måten å belyse ting på er å redegjøre for hvordan forholdene har vært opp gjennom tidene og jeg er så gammel at jeg kan starte med årene fra 1957, da jeg begynte på fiske. Her vil jeg mene noe om hva som var den reelle årsaken til den  manglende rekrutteringen til fiskerinæringa. Det er masse teorier om årsaken til den negative utviklingen og hvilke tiltak som må til for å øke rekrutteringa her. Felles for mange slike meningsytrere er at de ikke har hatt sjøstøvler på beina.

Jeg begynte i fiskeryrket som 16-åring utafor Arnøya vinteren 1957 og vi rodde fra Skjervøy. Det var i en 43 fots båt med lugar framme og med en besetning på 7 mann. Alle, unntatt meg, røkte og luften i lugaren var til å skjære i. Jeg delte køye med min far, som var en av mannskapet, og den var så kort at han som voksen mann måtte ligge med bøyde bein. Jeg hadde sjøverk fra vi kastet tampene kl 0300 og til vi var vel i havn på kvelden...

Nytt sjøvær dagen etter og det hele gjentok seg. På turen til lands klorte jeg meg fast i Egnarhuset helt til vi var i havn. Når uka var slutt gikk vi hjem til Arnøya. Slik gikk vinteren og da vi avsluttet vinterfisket var jeg blitt så tynn at jeg kastet ikke skygge lenger . Sjøverken beholdt jeg helt til jeg reiste til sjøs som 22-åring.  Det må også tilføyes at inntekten i denne perioden kunne variere fra «minstelott» til brukbar inntekt.

Min erfaring fra denne tiden medførte at jeg i voksen alder formidlet til ungdommen at de for all del ikke måtte begynne i fiskebåten men heller skaffe seg en utdannelse. Denne oppfatningen var gjeldende blant de fleste her oppe på denne tiden. Problemet var bare at de som fulgte slike oppfordringer ville ikke få seg jobb her ute i distriktet.

Konklusjon: Dette er etter min mening den reelle årsak til manglende rekruttering og dette er heldigvis endret seg slik at en båt på denne størrelsen i dag har toppen 2 mann om bord og de har enmannslugarer. De har alle mulige hjelpemidler om bord og i tillegg har strukturering m.m. medvirket til at det er gode inntekter innen fiskerinæringen i dag.

Rekrutteringen er bedret i dag og at fiskerungdommen duger det så vi i programmet «Norges tøffeste». Jeg tror at de fleste nordlendingene følte seg litt stolte da fiskeren Isak heiv tømmerstokkene på nakken og gikk fra alle konkurrentene.

Så til særordninger som vi har opplevd opp gjennom tidene. Det var viktig, når en skulle foreta  etableringer i næringslivet, å få et størst mulig tilskudd fra samfunnet. Det gjaldt både investeringstilskudd og driftstilskudd. Dette ble formidlet gjennom særordninger som etter hvert ble avviklet og når virksomheten skulle stå på egne ben så ble det ofte konkurs i virksomheten.

Konklusjon: Når en skal etablere virksomhet ute i distriktet så må det være naturgitte  fordeler ved etablering her ute. Alt annet vil medføre merkostnader i forhold til mer urbane områder. Vi har selvsagt det spesialtilfellet at det finns enkeltpersoner av typen som kan selge sand i Sahara og disse må vi slippe til.  

En annen observasjon fra denne nære fortiden. Særordninger i vårt område var så vanlig at en reklamerte med dette når en som ordfører fra vårt område møtte makta ned i hovedstaden. Da presenterte de seg ofte slik: «Vi er en av de 5 vanskeligstilte kommunene i Nord-Troms» ……

Konklusjon: Dette var ikke noen positiv måte å markedsføre våre kommuner på men det var mentaliteten den gang og det er mulig at det var nødvendig.

En annen viktig sak, som vi må ta stilling til, er arbeidskraft i vårt område. Det viser seg at fiskeindustrien er lite lokkende for våre ungdommen. Dette har nok samme forhistorie som fiskerinæringa. Vi er helt avhengig av utenlands arbeidskraft og vi blir sårbare når det oppstår hindringer her.

Konklusjon: Dette får vi ikke gjort noe med før alt som kan automatiseres og robotiseres er utført. Da vil det bli andre og mer interessante oppgaver for arbeidsstokken som vil kreve fagkompetanse og det er å håpe at begge kjønn ser mulighetene her. Det gjelder ellers på de fleste fagområdene i samfunnet.

I dag har vi en helt annen situasjon her oppe på kysten i nord.  Vi har fiskeri og oppdrett som hovednæringer og de er vurdert som framtidsnæringer i dag. I tillegg blir reiselivsnæringa definert som ei framtidsnæring. Tenk at vi i dag lever i et område med 3 framtidsnæringer!

Ja vi har muligheter her ute ved kysten men vi har også utfordringer. Jeg var en tur på innlandet i dag og måtte stå i kø ved Maursundtunellen som er under utbedring. Foran og bak meg i køen registrerte jeg 8 sjømattrailere. Dette er dagens situasjon og det antydes en mangedobling av sjømattransporten i framtida. Dette har jeg tro på for det er etter hvert blitt klart at havet er et utmerket vekstmedium. Det blir stadig flere produkter som kan dyrkes i havet og i tillegg har vi mulighetene for levendelagring som kan forlenge sesongfiskeriene. Den økende transporten her vil skape problemer og medvirke til farlige tilstander på veiene våre og det er lenge til disse er sikret med midtdeler i vårt langstrakte land.

Det ser ellers ut til at en jernbane videre nordover fra Fauske lar vente på seg. Her må en se etter alternativer og jeg må selvsagt foreslå løsninger også her.

Konklusjon: Det må tas en beslutning om at sjømattransporten skal over på jernbanen. For å få dette til må det bygges dobbeltspor på Ofotbanen til Narvik. Det må bygges et spor fra Kolari i Finland til Skibotn og et spor nordover gjennom Finland til Finnmark. Det er sannsynlig at mye av sjømaten skal denne veien og videre østover i framtida.

En trenger da bare å ruste opp veiene til normal standard og da vil turisttrafikken kunne boltre seg gjennom den flotte nord-norske naturen, noe som ikke er mulig i dag med all tungtrafikken.

I tillegg må vi sørge for at det vi bygger og bruker ikke forurenser omgivelsene våre. Vi må ta hensyn til klimatrusselen for det er sannsynlig at klimaet endrer seg i dag. Diskusjonen om hvorvidt det skyldes menneskeskapt forurensing eller sykliske endringer kan vi bare la ligge. De sykliske kan vi ikke gjøre noe med og når det gjelder den menneskeskapte så vet vi at det er så mye som forurenser naturen i dag at her må vi uansett gjøre en innsats. Mye positivt har skjedd de siste årene men jeg husker fra min tid i utenriksfart på 60-70 tallet.  Når vi hadde kvittet losen så var det bare å lempe avfallet over bord. Det samme gjaldt visst på Hurtigruten når de forlot ei havn.