Samspill om læreplasser – ikke tvang

Tvang og begrensning under merkelappen «garanti» gir ikke flere fagbrev.  

Illustrasjonsfoto: Thomas Brun / NTB scanpix 

leserbrev

Nestleder i AP, Bjørnar Skjæran, er sendt i spiss for det samme budskapet som Jonas Gahr Støre serverte allerede i 2015: At regjeringa ikke gjør nok for yrkesfag og at alle skal garanteres læreplass. Skjærans utgangspunktet er visstnok at det i dag ikke er et mål at yrkesfagelever skal fullføre. Ifølge et oppslag i LO-media «må det bli slutt på å akseptere frafall» og «at det er respektløst.» For noen påstander! Det er ingen som synes frafall er greit hvis ikke «frafallet» er sjølvalgt og likevel fører til varig jobb. Skjæran skal liksom «rydde opp» og «fixe.»

Oppskrifta til AP skal visstnok være å sikre læreplass til alle elever når de søker fra siste året i ungdomsskolen. Skoleeier skal begrense inntaket per program, slik at alle «garanteres» plass, under forbehold om at de har bestått skoledelen. Det skal virkelig bli bli «interessant» å se hvordan dette kan gi flere fagbrev. Man skal altså i utgangspunktet fokusere mer på å gi færre muligheten, samtidig som vi vet at noen slutter allerede i løpet av skoledelen. Noen opplever at de har valgt feil program. Noen blir mobba. Noen sliter med sjøltilliten eller foresattes sykdom. Man kan heller ikke vite hvor mange og hvem av søkerne som vil bestå skoledelen før de har starta.

Tidligere fylkesråd for utdanning, Roar Sollied (Venstre) har skrevet innlegget.  Foto: Rune Ottarsen

Det verste er at bedriftene skal overkjøres. Også lærekontrakter er gjensidige. Bedriftene tar ikke inn et antall, men individer, og bedriftene forplikter seg i forhold til hva de har ressurser og kompetanse til å følge opp med, alene og sammen med opplæringskontorene. Skal «garantien» stå seg som garanti, må bedriftene til slutt overkjøres. Den som ikke vil, skal uansett og usett ta inn dem som søkte den generelle skoledelen (vg1) for to år siden.

I en todelt utdanning, slik arbeidslivet ønsker, må det være samarbeid mellom aktørene: skolene, bedriftene, bransjene og opplæringskontorene. Som fylkesråd for utdanning i Troms fikk jeg i 2015 oppslutning om en fylkestingsmelding om yrkesfag og frafall. Meldingen «Samspill for økt gjennomføring» har både et kunnskapsgrunnlag og løsningsforslag. I neste fylkesråd trossa vi også 5-årssperra fra Reform 1994, slik at flere fikk anledning til å fullføre videregående. Og det virka. Troms gikk enormt fram i gjennomføring innenfor yrkesfagene fra år til neste. Nylig har regjeringa åpna for enda flere muligheter, som praksisbrev og fullføringsrett for alle. Det siste betyr ikke at man skal overstyre bedriftene som om alle er statseide i et kommunistisk regime, men at fagbrev kan oppnås på mange flere måter og eventuelt over lengre tid. Flere fylkeskommuner har satt inn arbeidslivsveiledere/-koordinatorer som fotfølger hver og en yrkesfagelev fra vg1 for å knytte søkende enkeltelever opp mot bedrift. Da blir det ikke så tilfeldig eller bare på kjentskap, og det forsterker skolens rådgiverapparat.

Regjeringa har i to storingsperioder økt lærlingetilskuddet flere ganger. Samtidig er størrelsen på tilskuddet sjelden og aldri noen grunn til at bedrifter ikke tar lærlinger. Bedriftene vet sitt eget beste, og det heter rekruttering av kompetent arbeidskraft. Særlig i nord er mange private bedrifter små og bittesmå, og da skjønner alle at det kan være vanskelig å påta seg opplæring og veiledning om bedriften skal klare daglig drift. Men også det kan gå gjennom samarbeid i bransjen og koordinering gjennom opplæringskontorene.

Alle partiene ønsker økt gjennomføring og flere fagbrev. Spørsmålet er hvordan. Regjeringa har satt mål om 90 prosent gjennomføring i snitt. Det kan bli enda bedre med voksenopplæringsreform, fullføringsreform og fleksible løsninger for å få ungdom og voksne sertifisert. Dette er løsninger som Venstre i og utenfor regjering har stått hardt på for. Man bør ikke nå starte med tvang overfor bedriftene når regjeringa endelig har fått avvikla tap av rettighet til opplæring om det ikke er skjedd innen fem år, ei pisk-ordning som AP med Gudmund Hernes la opp til i Reform 94. Det satte tusenvis av unge på vent i sin «prime time» - mellom 21 og 25 år. Jeg siterer førsteamanuensis Tom Are Trippestad: «Vi mistet tiår med muligheter til systematisk og grundig skoleutvikling basert på kunnskap, i motsetning til tilfeldige politiske lederes innbilningskraft og spådomskunster» (forskning.no).

Mennesker må gå foran rigide systemer. Individer er forskjellige. De fleste unge er fortsatt på leiting etter yrkesveg etter at videregående opplæring er påbegynt. Det kan være en kvalitetssikring i seg sjøl. Vi har bruk for alle. Det aller viktigste er at alle får gjennomført videregående. Da ligger flere muligheter foran dem enn de noen gang hadde tenkt på i ungdomsskolen. Tvang og begrensning under merkelappen «garanti» gir ikke flere fagbrev.