VEL MENT:

Gi lys i mørket!

Som mange andre ble jeg grepet av den sterke talen Maud Angelica holdt under bisettelsen av hennes far Ari Behn 3. januar.
REIDAR EILERTSEN-WASSNES
  • Bosted: Burfjord
  • Alder: 47
  • Yrke: Geolog
  • Sivilstatus: Gift, tre barn
  • Skriver helst om: mennesket og naturen
nyheter

Jeg har selv vært langt ute på dypt vann. Jeg har sett havet koke i vinterstormen, som glefsende monstre der sjøen eter seg oppover plattformens føtter. Havet virket kaldt, mørkt, men befriende.

Talen til Maud Angelica var et nytt bevis på den fantastiske åpenheten familien Behn viste i forbindelse med selvmord. En åpenhet som jeg håper danner grunnlaget for en ny måte å snakke om selvmord på i norsk offentlighet. Ari Behn selv ga oss innblikk med sin åpenhet om sitt arbeid med å håndtere egne psykiske lidelser.

Maud Angelicas tale blitt spredt på sosiale medier, og er hyllet av fagpersoner. En stor del av talen brukte hun til en innstendig oppfordring om å be om hjelp: «Jeg vil bare si til alle som har gått gjennom psykisk sykdom, at det finnes alltid en utvei. Selv om det ikke føles sånn. Det er folk der ute som kan hjelpe. Alle fortjener kjærlighet og glede. Det er aldri svakhet å be om hjelp, men styrke», sa Maud Angelica.

Vi vet at følelsen av å være en byrde for sine omgivelser er veldig sterk for den som sliter med mørket, at pårørende har det bedre uten deg. Maud Angelica var klar på at sånn var det ikke. Det er bare sorg, smerte og savn hos dem som sitter igjen. Hun ga ett ansikt til de etterlatte, til de pårørende og jeg ønsker å tro at hennes gripende budskap gir de som sliter og deres pårørende i alle aldre og livssituasjoner håp. Ett håp om at vi gjennom å vise kjærlighet, vise omtanke, vise at vi er glade i hverandre, kan utgjøre en forskjell.

Samtidig vet vi at Ari Behn ikke er det eneste som så døden som eneste utvei. Over 600 lykkes, hvert eneste år, i å avslutte sitt eget liv. Det tallet har vært mer eller mindre stabilt de siste 30 år. I samme periode har vi klart å redusere antall trafikkdrepte til 1/3. Det er ikke fritt for at det føles som at psykisk helse er en salderingspost for politikerne, uavhengig av hvem som styrer. Ett grelt eksempel er at psykisk syke som blir innlagt i en statlig psykiatrisk institusjon får redusert uføretrygden etter fire måneder. Det samme gjelder ikke for de som er innlagt i somatikken. De beholder hele trygden. Andre som får en tilsvarende reduksjon, er innsatte i fengsel!

Hva hjelper det å rope om hjelp, hvis ingen svarer? Joda, de som trenger noen å snakke med kan ringe: Kirkens SOS (22 40 00 40) eller Mental helse (116 123). Og spesielt i julen har mange ringt disse numrene. Det som er satsingsområde i mange festtaler, blir i alt for liten grad fulgt opp. Vi kan stadig lese om til dels store kutt innafor psykisk helse, og da kommer spørsmålet: Søk Hjelp! Hvilken hjelp? Ingvild Glosli Worum skriver i Nordnorskdebatt: «Sannheten er at hjelpen altfor ofte er for sen, for dårlig eller helt feil... Det finnes ingen quick-fix. Folk må slutte å være så selvsentrerte, stygge og slemme mot hverandre. Selvmord må forebygges fra fødsel og gjennom hele livet. Det krever noe av oss. Noe mer enn å gjenta floskler... Og da må vi gidde å åpne øynene, løfte blikket og se forbi vår egen navle.»

Det koster å bry seg, selvmord er ett samfunnsproblem i langt større grad enn en personlig tragedie, en sykdom. For politikerne er det å se opp fra festtalene sine og virkelig gjør noe ut av de flotte ordene - gi mer penger, opprette flere døgnplasser, tilgjengelige terapeuter, mer forskning og generelt mer kompetent helsepersonell. For oss er det å være varme, rause mennesker som gir av vår tid, gir av vår godhet, gi lys i mørket.

La ikke mørket være befriende.

For meg var hjelpen der.