VEL MENT:

Telefonen var død, og nettverket nede. Uten morraskaffen og de to grovbrødskivene, såg det ut til å bli en fæl dag

Vel Ment-skribent Tore Figenschau skriver om dagen da strømmen brått forsvant.

STRØMLØST: Når strømmen brått blir borte, er det kjekt å kunne gjøre som før i tida - fyre med ved.   Foto: NTB

Tore Figenschau
  • Alder: 74
  • Yrke: Forfatter og journalist
  • Bosted: Signaldalen, Storfjord
  • Skriver helst om: Naturvern, miljø, politikk
nyheter

Alt såg ut til å bli en heilt normal dag. Helt til morraskaffen skulle brygges, og brødskivene ristes. Men verken kaffetrakteren eller brødristeren ville. Det viste seg at strømmen var borte. Telefonen var død, og nettverket nede. Uten morraskaffen og de to grovbrødskivene med mye smør, brunost og solbærsyltetøy, såg det ut til å bli en fæl dag. Det begynte å ligne på ei aldri så lita krise.

Stormkjøkkenet blei redninga for kaffebehovet, og brødskivene blei spist uten den sedvanlige runden innom brødristeren. Man overlevde.


VELMENT:

– Jeg nyter solen mens jeg tenker på alt og ingenting

I ukens velment skriver Tore Figenschau om det som har skjedd i forkant av sommeren vi nå har i vente.


Mens man satt der i øredøvende stillhet – ja, for heller ikke kjøleskapet hadde krefter til å produsere den periodiske summinga, og radioen var jo død, kom man i tanker om riktig gamle dager.

Hadde det vært i 1950, for eksempel, hadde det vært en heilt dagligdags situasjon. Det første man hadde gjort, var å fyre opp i ovnen for å få varme i huset og morraskaffen kokt. Radioen var drevet av et digert batteri, og søkeren var innstilt på Tromsø, langbølgen. Var det behov for lys, var det bare å tenne parafinlampa. Man hadde ingen nød! Man savna ingen ting.

Det skulle ikke gå lenge før også vi i provinsen fikk strøm i husan. Elektrisk lys var det viktigste. Og etter hvert fikk de fleste de vanligste elektriske duppedittene som strykejern, kokeplate og kanskje sågar en elektrisk komfyr. Ting man ikke visste man trengte. Man nøyde seg med lite. Det kunne ikke bli bedre!


VEL MENT

Jaaa, vi selger dette landet…

Det er langt fra Rottenvika til Wall Street. Vi har solgt råderetten over arvesølvet våres til storkapitalen.


Elektrisiteten gjorde hverdagslivet enklere. Og produsentene av elektriske produkter visste å fortelle oss hva vi trengte, før behovet hadde dukka opp hos oss sjøl. Slik gikk det. Vi trengte stadig mer, og de tingene som var gode nok i fjor eller for to år sia, dugde ikke lenger. De havna på dungen. Vi måtte ha de nye.

Vi veit hvordan det gikk. Søppelbergene vokste. Havene blei fylt opp av plast. Forurensninga av vann, jord og luft økte raskt. Temperaturen steig. Og stiger.

Vår glupende apetitt på alt som kan kjøpes for penger er no i ferd med å få alvorlige konsekvenser for livet på kloden. FNs naturpanel som la fram sin første rapport i Paris i fjor vår, konstaterer at naturen er i alvorlig trøbbel. Som en følge av menneskelig aktivitet utryddes arter på jorda langt raskere enn før. Det skyldes blant anna endra arealbruk, klimaendringer, forurensning og rovdrift på dyre- og planteorganismer.

Hvor gikk det galt?

Når var det at vi trudde at vi måtte ha meir? Fleire? Større?

Når var det at det ikke lenger var godt nok å dra på husteltferie i Piteå-traktan? Når var det at de nordsvenske badestrendene ikke var gode nok, men at vi måtte til det forgjettede Syden med fly. Etter hvert fleire ganger i året for noen.

Det er stadig fleire som innser at det bærer galt av sted. Og som tar konsekvensen av det. At det gjøres grep på individuelt nivå er viktig, og nødvendig. Men det monner lite når de som sitter med makta ikke vil, eller tør, innse at det trenges drastiske endringer. Snakket om «det grønne skiftet» har blitt ei sovepute, og mange miljø- og naturødeleggende tiltak begrunnes med det grønne skiftet. Det holder å nevne eksempler som vindkraft og gruvedrift.

Vindmøllene er i ferd med å ødelegge store naturområder i landet vårt, og ødelegger leveområder for mennesker og dyr. Fortjenesten går til vindkraftbaroner, de fleste i utlandet. Levealderen for vindmøller sies å være 20-25 år. Da må de skrotes, for mye av materialene de er bygd av, er ikke resirkulerbart. Men da har de rukket å spre plastpartikler i naturen i mange år.

Koppergruvedrift som planlegges i Repparfjord, begrunnes også med det grønne skiftet. Og arbeidsplasser. Grønt skifte forutsetter kopper. Men det giftige gruveavfallet skal dumpes i fjorden, en nasjonal laksefjord. Og skadevirkninga av dette avfallet bagatelliseres sjølsagt.

Det er noen få som tør å nevne det som virkelig monner når det gjelder de utfordringene menneskeheten står ovenfor: redusert forbruk. Vi har bare én klode, men forbruket vårt forutsetter at vi har minst én til å ty til. Det har vi ikke.

Norge har vært verdens beste land på lista som FNs utviklingsprogram gir ut. Men i årets rapport er det laga ei liste der natur- og miljøkostnaden ved brutto nasjonalprodukt måles. Og da faller Norge ned til en 16. plass, og har den sjette høyeste verdien av materielt fotavtrykk blant 169 land.

– Det neste steget for menneskelig utvikling handler ikke om å velge mellom mennesker eller trær. Det handler om å erkjenne at urettferdig, karbon-intensiv vekst har utspilt sin rolle, sier rapportforfatter og direktør for Human Development Report, Pedro Conceição, ifølge nrk.no.

Tone Smith er økologisk økonom. I en kronikk peiker ho på at vi i den rike delen av verden er ekstra velstående fordi vi lever på bekostning av folk og natur andre steder, særlig i det globale sør, Og vi lever på bekostning av framtidige generasjoner.

– Vi må ta inn over oss at en rettferdig verden ikke kan være en verden hvor de fattigste løftes opp på de rikes nivå for levestandard, men at det motsatte vil måtte skje. Kaka kan ikke bakes større. Skal de fattigste økte sitt velstandsnivå, må vi i stedet dele på den velstanden vi har, skriver ho.

Det blir ikke lett. Alternativet er skremmende.