Fortalte sine historier under Frigjøringskaféen

Fredag var det 70 år siden frigjøringen. Bygdeheimen aktivitetssenter i Rotsund arrangerte i den forbindelse frigjøringskafé.

FORTALTE Rangvald Myrvang fortalte om hvordan det var å ha tyskerne som naboer i bygda.   Foto: Arkivfoto

FRIGJØRINGEN Magnus Moe (92) fortalte historier fra evakueringen og frigjøringen.  Foto: Privat

nyheter

Under frigjøringskaféen holdt lokalhistoriker Ernst Isaksen foredrag.

- Jeg holdt foredrag på Frigjøringskaféen om bakgrunnen for at mennesker i Nord-Troms og Finnmark måtte tvangsevakueres. Vi snakket også mye om hvordan folk opplevde evakueringen, og flere eldre fortalte sine historier, sier Isaksen.

Under evakueringen prøvde tyskerne først en myk framgangsmåte med å få folk til å reise frivillig og lokket med å skape «et nytt Skjervøy» i Oslo. På grunn av den sterke motstanden gikk det over til å bli deporteringsordre, altså tvangsflytting. Da ble det bestemt at menn og store gutter skulle gå sørover, mens kvinner og barn skulle sendes med båtskyss.

Skjervøy kommune besto da av Skjervøy, Oksfjord, Straumfjord og Rotsund.

- I Kåfjord og Kvænangen forsøkte mange å rømme til fjellet, imens på Skjervøy var det bare båttransport som var aktuelt. Etter hvert måtte alle evakuere med båttransport, og da ble alle båtene i området brukt for formålet, forteller Isaksen.

Første etappe gikk til Tromsø som i 1944 hadde omtrent 9000 innbyggere. Det oppholdt seg rundt 6000 tyske soldater i byen og rundt 29 000 deporterte var innom for registrering og for å bli henvist videre. Lengre inn i fjordstrøkene og i dalene var det bedre muligheter for å ta seg over grensen, eller skjule seg i berghuler og lignende og mange benyttet seg av det.

I Finnmark og Nord-Troms var det til sammen rundt 25 000 mennesker som unndrog seg evakueringsordren.

Viktig å samle informasjon

De fleste som kan fortelle om 2. verdenskrig i dag var barn eller unge ungdommer under evakueringen.

- De som fortalte sine historier i går var bare barn eller unge ungdommer under evakueringen, så mange syntes det var nytt og spennende å komme til Tromsø eller andre steder. Men for de voksne var det nok annerledes å pakke sakene og vite at husene ble brent ned. Det viser seg at folk har taklet det og vært sterke, forteller Isaksen.

Isaksen mener det er svært viktig å samle historier fra 2. verdenskrig.

- Det er veldig viktig å snakke om 2. verdenskrig i dag, fordi mange som levde da har blitt gamle eller er døde. Derfor er det viktig å samle historier og informasjon fra de som har opplevd krigen og evakueringen selv, sier Isaksen.

Kjempegode kaker

- Det var veldig trivelig at så mange som seksti mennesker møtte opp på Frigjøringskafeen. Det var god stemning og kjempegode kaker, avslutter Isaksen.

Fortalte sine historier

Terje Nilsen, Ragnvald Myrvang, Magnus Moe (92) og Jendor Simonsen (85) fortalte sine historier under Frigjøringskafeén.

Terje Nilsen fortalte blant annet at de skjulte kjøtt og verdigjenstander nedgravet, samt i bunker og i steinur da de reiste. Da de kom tilbake var alt borte. Både tyskere og nordmenn gikk nok på skattejakt i de tomme bygdene.

Rangvald Myrvang fortalte om hvordan det var å ha tyskerne som naboer i bygda. Alle som hadde ordet bemerket det fine været evakueringshøsten, som gjorde at det ikke var noen ulykker med båtene som til dels var søkklastet med folk og utstyr.

Magnus Moe fortalte historier fra evakueringen og frigjøringen. Lyngenfjorden var minelagt, slik at evakueringsbåtene måtte gå gjennom Maursund for å komme seg inn i skipsleia. I Tromsø oppholdt de seg i 3 dager for avlusning og for å få tildelt oppholdssted. Både i byen og under båtturen var de stuet tett sammen. Moe fortalte om artige episoder som oppsto mellom de religiøse og de som hadde et mer lettsindig livssyn. Da Tirpits ble bombet 12. november 1944, måtte båtene vente før de fikk gå inn til Tromsø. Da ble det ekstra tid med kummerlige forhold om bord.

Jendor Simonsen fortalte om hvordan det opplevdes å være nabo med kystfortet på Spåkenes, som var en viktig del av ”Festung Lyngen”. Anlegget var imponerende i størrelse med kanonstillinger og betongbunkere på rekke og rad. På det meste var det oppimot 1000 mann fordelt på 6-7 brakkeanlegg. Sykehusbrakken lå bare 25 meter fra fjøsen til Simonsen. I fangeleiren var det rundt flere hundre mennesker. De fleste var russere, men der var også jugoslavere og polakker.

I arbeidsleiren var det tyske desertører, men mot slutten av krigen var det mest nordmenn. Området var minelagt både på land og til havs. Som naboer til leiren ble de vitne til at fanger ble skutt. Da tyskerne kapitulerte detonerte de 20 tonn med ammunisjon på Spåkenes. Det var et smell som noen av de oppmøtte på Frigjøringskaféen husket.