Ikke selg Skjervøys framtid!

I disse dager raser debatten om Skjervøys framtid når Nergård-konsernet forlater kommunen. Bli med i debatten!
nyheter

I sin avskjedstale la Nergård konsernet fram tre alternativer for Skjervøy Formannskap;

1. Styrt avvikling eller konkurs, 2. Salg til andre aktører eller: 3. Penger til Skjervøy kommu-ne mot at kommunen samtykker til frigjøring av industriplikten på Skjervøy. Fortsatt drift var ikke et alternativ i selskapets stordriftskonsept. Industrien på Skjervøy hadde tilgang på 5331 tonn råstoff fra tråleren Kågtind, i tillegg til fisk fra lokale kystfiskere og mottakene i Nord-Troms. Ingen har tidligere klart å opprettholde industriplikten på Skjervøy uten trålkonsesjonene.

Nergård trengte ikke dette råstoffet – i alle fall ikke på Skjervøy. Straks Nergård kom til Skjervøy flagget de nemlig ut tråleren Kågtind. Det neste steg var å slakte fabrikken på Skjervøy. Folk satt målløs å så på. Ingen kunne fatte at selv Nergård med sin kompetanse kunne opprettholde industriplikten uten råstoff og et oppegående anlegg.

De nye Kystpartikameratene i formannskapet (flertallet ved KP, SV, KrF, SP og FRP) kastet seg over alternativ 3. Det var ingen vilje til å se på alternativene 1. eller 2. Det settes i hast ned et forhandlingsutvalg som skal ha møter med departementet før forhandlinger med Nergård.

Så kan vi lese i media at ordfører Waage feirer en avtale med Nergård i Tromsø. Hva feirer han? Det er skrevet en avtale der Skjervøy kommune får følgende: En ruin av en slaktet fabrikkmasse vederlagsfritt. En fabrikk det antas å koste titalls millioner å ruste opp igjen. Anlegget representerer kun en enorm potensiell utgiftspost. I tillegg er det avtalt leverings-plikt av ca 2000 tonn frossen torsk og hyse. Til markedspris! Hva betyr dette?

En ny eier kan vel kjøpe så mye fisk han vil fra hvem som helst til denne prisen? Nergård selv hadde jo ikke råd til å ta imot trålfisken på Skjervøy til minstepris som gjaldt for eget anlegg? Det store spørsmålet er: Hvem skal så ta imot denne fisken? Hvem skal makte å drive industri med et så lite grunnlag? Og i en slaktet fabrikkbygning? Det har vi ingen svar på. Robek -kommunen Skjervøy får i tillegg 15 millioner kroner i kompensasjon? Waage & co bytter altså ut trålkonsesjonene og industriplikten med en tvilsom leveringsplikt og noen millioner. Trålkonsesjonen og trålerne antas å kunne gi varige ringvirkninger på mellom 60-100 arbeidsplasser i kommunen. Dette bytter vi ut mot en gangs kontantstøtte.

Forsker Trondsen ble intervjuet i Folkebladet i desember 2004. Der sier han at det Nergård betalte da de kjøpte seg inn på Skjervøy gjenspeilte kvoteverdien på trålerne. Anleggene had-de ingen verdi. Han forteller at Nergårds forretningsidè er å kontrollere råstofftilgangen. Det har vært en vellykket strategi for Nergård. Fordi at råstoff er et nøkkelbegrep for å drive i dag. Om Trondsen har rett, hvorfor kan ikke Skjervøy kommune ved ordfører og flertall lære av de som kan det? Hvordan skal vi som samfunn lykkes ved å gi slipp på konsesjonene og industriplikten?

Nergård har all grunn til å feire. Politikerne på Skjervøy står i fare for å fremstå som nyttige idioter for dette fremgangsrike konsernet. Jeg vil også minne hver enkelt politiker om at de har et personlig ansvar i denne saken. Et personlig ansvar for Skjervøys fremtid. Jeg er fullstendig klar over at det ikke over tid er lett å drive industrivirksomhet i samfunn som Skjervøy. Men jeg erkjenner at vi faktisk sitter på en gullgruve i form av varige rettigheter som jeg er overbevist om bedre vil sikre aktivitet innenfor kaikanten på Skjervøy i mange generasjoner fremover, enn noen skarve millioner i dag.

Jeg ber om at det ikke inngås avtale om frigjøring av konsesjonene mot sølvpenger til kommunen. Det er faktisk ikke Skjervøy kommune sine rettigheter. Det er folkets rettigheter. Avgjørelsen må derfor baseres på hva som er den mest optimale løsning for Skjervøys befolkning på lang sikt.

Skjervøy kommunestyre må forkaste alternativ 3 om frigjøring av konsesjonene. Vi må slåss for at konsesjonene og industriplikten beholdes i Skjervøysamfunnet. Vi må slåss for fremtiden til Skjervøy! Om ikke lokalpolitikerne gjør det rette, ber jeg om at sentrale fiskeripolitikere griper inn og redder oss fra oss selv. Så vi ikke slokker lysene på Skjervøy, slik som så mange andre tilsvarende fiskerisamfunn langs kysten, som kun hadde leveringsplikt, har opplevd.