Denne saken ble først publisert 19. desember 2021, men blir nå åpnet for alle som en del av Framtid i Nords julekalender.
– Jeg synes synd i han, nissefar. Se hvor småfuglene har spist på klærne hans!
Det er én uke igjen til jul, og den travle tiden er ekstra travel for Toril Paulsen.
72-åringen åpner ytterdøra når jeg kommer, og viser meg hennes aller største nisse som ønsker julegjestene velkommen. Den fikk hun av sin mann for noen år siden, kjøpt inn i Burfjord.
Men hun har allerede måttet strikke ny lue og votter til stakkaren. Fuglene har funnet ut at han er god å spise på.
– Og til neste år må du nok få nye klær også, duller hun.
Over 1200 nisser
Hun samler på både nisser og troll, denne kvænangsværingen. Men i starten av desember må trollene vike plass. Da finner hun nemlig fram alle eskene med nisser fra loft, gjesterom og kjeller, og etter hvert som det nærmer seg julaften stabler hun de på utstilling i hele huset.
– Sist jeg telte dem, for tre-fire år siden, så hadde jeg nesten 1200 nisser. Bare i år har jeg fått 31 nye, ler hun.
Hun finner de på bruktbutikker rundt omkring. Litt her og litt der.
– Jeg kan ikke gå forbi en nisse uten å ta den med meg. Så med hvert får jeg flere av samme!
Badenisse og fyllanisse
Jeg kommer inn i huset, og trodde jeg var forberedt på hva som skulle møte meg. Men idet jeg entrer den julekledde stua, mister jeg nesten pusten.
Her er det dorull-nisser. Stearin-nisser. Glassnisser fra Hadeland. Heklede nisser og nisser laget med symaskin. Én nisse fra ferieturen på New Zealand og en fra Australia.
Nissene kommer i alle former og fasonger.
– Det er jo litt artig å se på dem. De skal være i alle kategorier, vi er jo forskjellige vi også. Her er en som er barrumpa, en på sykkel, og en fyllanisse som har stumpa av. Og badenissen er i varmere strøk, ler hun.
Den endeløse hylla opp under taket går over hele stua og tas kun fram til nisse-formålet. Her er enhver kommode overfylt, og nissene får sine egne godstoler.
Toril henter fram den syngende nissen. Da tuner hun likeså godt inn dansehoftene også. Mannen Karl glaner på henne, full av beundring:
– Sånn holder vi altså på!
Men hvorfor samler hun på akkurat nisser?
– Det har jeg ikke tenkt på faktisk. De er fine! Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men jeg liker dem jo, innrømmer hun.
Holder seg for nesen
Den litt spesielle interessen startet på 90-tallet. Da jobbet hun på museet i Burfjord og lagde tilstelninger for barn når det begynte å nærme seg jul. Tilstelningene involverte både trollskog- og nisseskog.
Siden har det bare ballet på seg.
Toril viser meg gangen hvor toalettet og soverommene er. På dodøra henger nissen som holder seg for nesen. Går man inn kan man fort føle seg beglodd. Over speilet står nemlig en hel nissegjeng oppstilt.
Men slapp av, de holder seg for øynene.
– Det er sånn man «toiller». Man vet å bruke tiden godt, spøker pensjonisten.
Minner fra 50-tallet
72-åringen innser at hun ikke liker moderne julepynt. Trenden med hvite og grønne nisser - slik mange nordiske, minimalistiske hjem pyntes i dag, er ikke en hun har hevet seg på.
– Jeg har noen helt hvite. Og det kan jo hende det kommer etter hvert. Men jeg liker dem best når de ser ut som en nisse, med røde farger slik jeg husker det fra barndommen.
Paret vil gjerne at pynten skal bringe frem de gode minnene, og viser til juletreet med norske flagg på.
– Man blir mer og mer opptatt av minner, jo eldre man blir. Denne pynten er fra 50-tallet, og den husker jeg fra da jeg var liten, sier Karl - og holder opp en rød ring av piperens med en papirengel på.
Toril tilføyer:
– Denne har jeg fått fra Sylvia. Denne fra Elisabeth, og disse juletrepyntene lagde barnebarnet Marcus nettopp til meg, smiler hun stolt.
Julestemning
De aller fleste som kommer på besøk til paret i Badderen har nok vent seg til at det er slik. Toril og Karl har mange, mange nisser.
– Det er bare sånn det er. Nissene hører med til jula her hos oss. Akkurat som lutefisken og den ladningen med rakfisk vi må ha før jul, konkluderer Toril.
Julestemningen har hun holdt fast ved:
– Jeg synes jula er en flott tid, en høytid i den mørkeste tida. Hvordan hadde det vært om det bare var mørkt og svart. Det er så fint når folk begynner å tenne alle utelysene 1. desember, sier hun.
Det er på tide å dra tilbake til hjemmekontor. «Driving Home for Christmas» strømmer ut av DAB-radioen på trappa. Da jeg svinger ut på E6 tenker jeg at bolighuset ser ut som et hvilket som helst annet, julepyntet hus fra utsiden.
Men det er det altså ikke.