Uliana Oleksiineko var den ene av to hovedtalere under 17. maifeiringa på Skjervøy. 15-åringen rømte fra Ukraina da krigen brøt ut, og kom til Skjervøy i fjor. Framtid i Nord har fått tillatelse til å publisere talen i sin helhet.

Hei. Jeg heter Uliana og er 15 år gammel. Jeg kommer fra Ukraina. I dag, i anledning 17. mai, vil jeg gjerne dele min historie, for nå er landet mitt i den unntakstilstanden som Norge en gang var i.

Krigen startet klokka 4 om morgenen 24.februar 2022. Jeg våknet til en veldig høy eksplosjon. Jeg forsto ikke først hva som skjedde, men foreldrene mine forklarte meg at krigen hadde begynt. Det var panikk hjemme hos oss, og over hele Ukraina. For meg var det viktig å holde kontakten med vennene mine. Jeg ville vite om alt var bra med dem.

Vi var i en tilstand av frykt og misforståelser til begynnelsen av mars. Hver dag var det angrep mot byen min. Vi kunne ikke bevege oss utfor hjemmet den første uken, men vi hadde heldigvis nok mat hjemme. Lysene måtte være avslått slik at ingen skulle se at vi var der.

Takket være mine tante og onkel, som hadde leilighet i Polen, så hadde vi muligheten til å flykte dit.

Det var en veldig vanskelig reise, fordi det var rett og slett urealistisk å forlate byen, og jeg måtte si farvel til pappa og katten min. Faren min måtte bli igjen i Ukraina, siden reglene var slik at ingen menn under 60 år kunne forlate landet. Faren min ville likevel at jeg, broren min og moren min skulle komme oss i trygghet.

Det var trengsel på stasjonen, evakueringstogene var overfylte, mennesker sov på gulvet og i hyller. Vi hadde ganske flaks, fordi jeg, min mor, tante og bror på 6 år klarte å komme oss inn i en bil. Da jeg så ut av bilen var det et skremmende øyeblikk, fordi det var en mengde på over 100 mennesker bak bilen som ville inn.

Vi kom oss til togstasjonen, og tok toget til en by som ligger på grensen til Polen. Ved ankomst var vi veldig utmattet. Vi hvilte på en buss-stasjon til kvelden og klarte deretter å komme oss med en buss som tok oss helt til grensen til Polen. Det var mye folk rundt oss og det var liten plass til å bevege seg. Den kvelden var forferdelig. Køen var på flere tusen mennesker. Vi ventet i to dager. Det var veldig kaldt, og folk presset og kjeftet for å få en plass fremst i køen. Vi brukte omtrent en uke i kø og kaos før vi endelig kom oss over grensen.

Da vi vi endelig kom oss inn i Polen ble vi møtt av onkelen min. Vi var i Polen til juli, og jeg studerte online på en ukrainsk skole, snakket med faren min som fremdeles var i Ukraina, og også med andre slektninger og venner på telefonen. Jeg prøvde å distrahere meg selv ved å gå ut en tur rundt Warszawa. Det var mange tanker i hodet og jeg følte på en stor sorg og frykt. Det var usikkert om slektninger og venner var i trygghet, og det var mange bekymringer rundt det meste. Vi visste heller ikke om vi skulle bli i Polen å vente, i tilfelle krigen skulle ta slutt.

Etter lang tid i Polen forsto vi at vi måtte komme oss videre. Håpet om at krigen snart skulle ta slutt var ikke der lengre. Etter å ha snakket med vennene våre som bor i forskjellige land, bestemte vi oss for å dra til Norge. Vi bodde i Oslo i en måneds tid, og så kom vi hit til Skjervøy.

Det var i Skjervøy at livet begynte på nytt for oss. Dette var vår første opplevelse av dette fantastiske landet, og vi følte umiddelbart at vi var i en annen dimensjon. Alt var annerledes her: natur, mennesker, skole og tradisjoner. Det var som å komme til en helt annen verden.

Det første som fanget min oppmerksomhet, var den vakre naturen.

Vi ble positivt overrasket over at du i Norge kan drikke vann direkte fra springen, og vannet på Skjervøy er det beste jeg har smakt i mitt liv! Men det viktigste er mennesker. Lokalbefolkningen møtte oss med åpent hjerte og interesse. De var klare til å dele sin erfaring og kunnskap om Skjervøy.

Skolen var virkelig en oppdagelse for meg. Fotturer og fjellturer er det mange av. Nordmenn liker å være ute i all slags vær, i stor kontrast til mitt land. Timeplaner og oppførsel er veldig forskjellig fra den ukrainske skolen. Jeg opplever at ungdommen har det bra på skolen, det er større frihet enn på ukrainsk skole, og det beste er at de fleste er veldig snille med hverandre.

I tillegg til å gå på norsk skole, så har jeg også fått undervisning fra Ukrainsk skole. Til tross for krig i landet, så har de klart å gi oss undervisning på teams, og jeg har et håp om å komme i mål med vitnemål på den ukrainske skolen også. Det er veldig bra at et land i krig klarer å gi oss et undervisningstilbud likevel. De norske elevene kan kanskje kjenne seg igjen i denne typen undervisning, om de tenker på den tiden under Corona og hjemmeskole.

Nå kan jeg mer av det norske språket og har muligheten til å kommunisere bedre med det norske folk. Jeg innså også at Norge ikke bare er vakker natur. Vi har noen forskjeller når det kommer til tradisjoner, og for meg ble det en annerledes måte å feire jul på.

Vi feirer jul 7.januar i Ukraina, og vi har aldri hatt juleball slik som det er på Skjervøy. Juleball var en positiv opplevelse for meg, og ungdommen kunne spise, danse og ha det gøy sammen. I tillegg var alle ungdommer og ansatte på skolen pyntet i kjole og dress, og idrettshallen var et stort festlokale.

I dag er vi samlet her i idrettshallen for å feire 17. mai. Jeg har vært våken i hele natt sammen med tiende klasse, og det er ikke normalt å feire slutten på skolen på en slik måte i Ukraina. Likevel syns jeg at dette er veldig gøy, og vi får lov å være med på mange spennende ting. Jeg var veldig sjokkert første gang læreren fortalte meg hva et skrammeltog var, men jeg kjente med en gang at det var noe jeg ville være med på.

Så nå har jeg, mamma og broren min det bra. Vi er trygge. Vi savner selvfølgelig vår familie og venner som er igjen i Ukraina, men nå som internett fungerer igjen i Ukraina, så kan vi holde kontakt med dem.

Jeg ser nå for meg en fremtid i Norge, og jeg skal snart begynne på videregående skole. Men mitt største ønske og håp er at Ukraina snart vil bli et trygt land igjen, og at vi kan bygge landet opp slik Norge en gang måtte gjøre. Jeg vet dere som sitter her i dag, setter pris på at noen en gang kjempet for at Norge skulle bli et fritt land.

Gratulerer så mye med dagen til Norge, og tusen takk til Skjervøy for måten dere har tatt imot oss.

Takk for meg.