Denne saken ble først publisert 12. mai 2022, men blir nå åpnet for alle som en del av Framtid i Nords julekalender.
En mandag i oktober i 2021: Ragnvald Emberland kommer inn til sin time på legekontoret på Sonjatun. Der skal det tas blodprøver og forberedes planlagt innleggelse på UNN.
Den kreftsyke mannen har imidlertid pustevansker, og har opplevd betydelig forverring i løpet av helgen. Derfor tar både han og hans nærmeste det for gitt at han blir sendt direkte til UNN.
Den tidligere kommuneoverlegen har i over 40 år jobbet på det samme legekontoret han nå er inne på som pasient. Det er han selv som ber om at kreftavdelingen ved UNN kontaktes for vurdering av innleggelse samme dag.
I familiens bekymringsmeldinger og klager, sendt til kommunen i ettertid, forteller de om det de opplevde i det som skulle vise seg å være de siste to ukene av Ragnvalds liv.
For syk til å vente
På Sonjatun går timene, mens en lege forsøker å kontakte kreftavdelingen. «De har sikkert tatt lunsj», er forklaringen som gis på hvorfor det tar lang tid. Sykepleierne, som ivaretar Ragnvald, vurderer situasjonen som alvorlig.
I etterkant mistenker familien at legen ikke hadde riktig kontaktinformasjon. Kreftavdelingen har selv opplyst at de ville besvart en slik henvendelse i løpet av kort tid.
Dette svarer kommunen: – Forstår reaksjonen og kritikken
Etter tre-fire timer på Sonjatun, fortsatt uten svar, ringer Ragnvald familien, og sier han er for dårlig til å vente. Han må hjem. Det blir bestilt drosje fra Sonjatun, men de pårørende stusser når han fortsatt ikke er hjemme etter en halv time. Kjøreturen fra helsesenteret tar bare ti minutter.
Det viser seg at de venter på at andre pasienter skal bli ferdige, slik at flere pasienter kan sendes hjem i samme bil.
Familien henter ham hjem selv, og da er han fortsatt i svært dårlig form. Ikke lenge etterpå kommer det beskjed fra Pasientreiser om at han skal hentes neste dag.
Men familien, som selv har helsefaglig kompetanse, vet at han er for syk til å vente et døgn på innleggelse – og til å gjennomføre en fire timers lang reise med fellestransport, slik Pasientreiser har forespeilet.
Med assistanse fra Widerøe, og hans egne barn i Tromsø, får de ham til UNN på egenhånd.
– Dette kan jeg ikke være med på. Vi kan ikke behandle innbyggerne våre på denne måten
Ville dø hjemme
På kreftavdelingen fastslås det at sykdommen er kommet så langt at det kun vil bli gitt lindrende behandling. Som ferdigbehandlet, kan han ikke forbli innlagt på avdelingen.
Ragnvalds ønske er å dø hjemme. Han vil ikke til Sonjatun.
I bekymringsmeldingen skriver familien at den pensjonerte legen hadde, ut fra god kunnskap om forholdene på helsesenteret – og egen behandling – gjort det klart at han ikke hadde tillit til at Sonjatun kunne ivareta ham i siste fase av livet.
Han ønsker å bli hjemme til slutten.
Familien, som har fått innvilget omsorgspermisjon, er innstilt på å innfri dette ønsket. Men også det skal vise seg å være enklere sagt enn gjort.
De er klare for å få ham hjem – det eneste de trenger bistand til fra kommunen er utlån av to enkle hjelpemidler. Fra kommunen får de beskjed om at pasient og pårørende først må komme hjem, slik at de kan komme på tilsyn.
«I praksis legger kommunen her opp til å transportere en terminal pasient, med få dager igjen å leve, tre-fire timers reisevei på prøve», skriver familien i bekymringsmeldingen.
Dagen etter er Ragnvalds kone imidlertid klar til å ta imot kommunen, men ingen kontakter dem. I ettertid viser det seg også at hvert fall et av hjelpemidlene, ikke er på lager. Hjemreisen ville derfor, i realiteten, endt med samme reisevei tilbake.
«Manglende oppfølging gjorde at UNN ikke kunne skrive ut pasienten. Han ga uttrykk for oppgitthet over det vi opplever som en total kollaps av helsetjenesten i Nordreisa kommune – fra manglende legedekning som gjør at svært syke pasienter er overlatt til turnusleger – til manglende evne til å ta imot terminale pasienter, slik at de får være i hjemkommunen».
1. november 2021, dør Ragnvald på UNN – uten å få komme hjem.
Utvalget etter nytt sykehjemsvarsel: – Man blir rett og slett satt ut
Mistet kreftsykepleier
Ragnvald var kreftsyk i vel to år før han døde. Da han fikk diagnosen, i 2019, var situasjonen en helt annen. Både han og hans nærmeste hadde god støtte i hun som da var ansatt som kreftsykepleier i Nordreisa kommune.
Det forteller hans datter, Ingrid Emberland.
– Vi var veldig fornøyd, alle sammen. Hun hadde stålkontroll, så vi kunne senke skuldrene, og bare være pårørende. Vi visste at han ble ivaretatt, og hun var god å informere både han og oss, slik at vi alle hele tiden visste hva som var neste plan.
Nesten ett år fikk han oppfølging fra kreftsykepleieren, før hun sa opp. Etter det, opplevde familien at de stod mer eller mindre alene.
– Det ble veldig mye usikkerhet. Det var hun som hadde fulgt opp blodprøver, sørget for at blodtransfusjon ble gitt når det var behov, og hadde oversikt over hva som var det neste. Nå ble det overlatt til pasienten selv, og det ble veldig mye vanskeligere.
Familien la merke til at Ragnvald ble pjusk, og dårligere i formen.
De opplevde også at blodtransfusjon, som han hadde behov for fra tid til annen, kunne gis kun til enkelte tidspunkter, på enkelte dager.
For pårørende, og for pasienten selv, ble det en ekstra belastning.
– Å ikke vite om vi klarer å få ham til Tromsø tidsnok, om han blir ivaretatt, om han får behandlingen han skal ha til riktig tid...
– Det kan høres helt banalt ut at man skal ha blodoverføring, men man blir bare enda svakere når man ikke får det, når man egentlig skal ha det. Det fører igjen til mindre krefter til å kjempe videre, sier Ingrid.
Den tidligere kommuneoverlegen har gjennom over 40 års arbeid vært med på å bygge opp Sonjatun. Familien legger ikke skjul på at det derfor er ekstra trist at det endte som det gjorde.
Sykepleiere varsler om kritiske forhold på sykehjemmet: – Om min mor var innlagt her, hadde jeg tatt henne hjem tvert
– Det pappa hadde ønsket
Etter Ragnvalds død, samtidig som de pårørende har stått midt i en sorgprosess, har de valgt å ta saken videre.
Vi følte vi måtte det, sier datteren.
– Pappa var veldig opptatt av å hjelpe andre, og det er derfor vi gjør det. For å hjelpe de som kommer etter.
Hun sier de er ressurssterke, de som har stått i det denne gangen.
– Selv vi som er kjent i systemet fra før, har slitt med å finne frem i det. Så kan man tenke på alle de som ikke har pårørende som er helsepersonell, og som kjenner systemet. Det viktigste for oss er å tenke på de som ikke er så ressurssterke, og som bare står i det, og tror det er sånn det skal være.
– Det er dette pappa hadde ønsket at vi skulle gjort. At vi ikke bare skulle legge ballen død.
Ingrid presiserer at de ikke er ute etter å ta noen. For det er ikke noen personlig som har vært problemet. Det er systemet – og et helsevesen som ikke fungerer.
– Og det gjelder flere plasser, ikke bare Nordreisa, påpeker Ingrid.
– Hadde rett i å være bekymret
Det har tatt tid å få svar på bekymringsmeldingene og klagene familien har sendt til kommunen. I svarene opplever de imidlertid at kommunen har prøvd å svare på det de har lurt på.
– Men det oppleves litt som at det er vi som ikke vet hvordan ting er, og at de fraskriver seg ansvar. Hvis de i det hele tatt vet hva som er deres ansvarsområde.
– Er dere ferdige med saken nå?
– Mamma sier hun er ferdig, og det må hun få være hvis hun vil. Men jeg føler på en måte at svaret jeg fikk er en bekreftelse på at jeg hadde rett i å være bekymret.
Ingrid påpeker at de siste års reformer har ført til mye ekstra ansvar for fastlegene, og at det da er ekstra viktig at man sørger for å ha et godt støtteapparat rundt. Som for eksempel en kreftsykepleier, som kommunen nå har stått uten i lang tid.
– Jo mer man kutter på sånne ting, som er med å avhjelpe fastlegene, jo verre blir det. Pasienter må føle at de blir ivaretatt, særlig i lengre forløp, sier hun.
– Jeg håper bare etter hvert, at de som må stå i samme situasjon, får en bedre runde enn det vi hadde.