Denne saken ble først publisert 24. mai 2022, men blir nå åpnet for alle som en del av Framtid i Nords julekalender.
Forbi bygdebutikken, med utsikt over sandstranda og storhavet, står det hvite våningshuset hvor Ørjan Albrigtsen vokste opp.
Lukten av salte sjøsprøyt blander seg med den jordlige lukten av vått gress, og med krasse måkeskrik tett over hustaket vitner det om en vår som er i anmarsj.
En fuktig eim siger ut fra sauefjøset hvor døra står på vidt gap.
– Velkommen til gards, er det ikke det man sier, smiler Ørjan hjertelig.
Han rekker over en grønn felleskjøpdress og henter et par gummistøvler. Så ringer telefonen.
Selv her slipper han ikke unna ordførerjobben.
– Jeg må bare ta denne, unnskylder han seg, og går noen meter unna.
250 nyfødte lam
Den tidligere kystpartipolitikeren er KrF-ordfører nå. Han er inne i sitt sjuende år som øverste leder for Skjervøy. Senere venter et Teams-møte med nærings- og fiskeridepartementet av høy viktighet.
Men akkurat nå er det fjøset som kaller. 47-åringen er nemlig også sauebonde på heltid, og denne våren venter han 250 lam.
I dag er han alene på gården.
– Det kom et lam for ti minutter siden, sier han etter å ha lagt på, før han med kjapp gange viser vei inn til det gulslimete nurket som ligger i halmen og breker.
Sauemor puster raskt fra bingen. Det andre lammet sitter fast, forklarer bonden.
Nå må han trå til som jordmor:
Plasthansken trekkes på, og med vante hender går han inn i henne og snur lammet til riktig posisjon. Snart får også det se dagens lys.
– Du har så store lam, er det rart dette blir tungt for deg, trøster han mora, mens han stryker henne lett over hodet.
Arbeidsnarkoman
Etter fødselen går han raskt ut i gangen. Nå må det lages melkeerstatning. Noen av lammene trenger nemlig litt ekstra næring før de slippes ut på sommerbeite.
Det er bare et par dager igjen.
Ørjan tar fram vispen og mikser blandingen i en litermål i utslagsvasken.
– Å være bonde er et veldig allsidig yrke, hvor man i stor grad bestemmer arbeidshverdagen selv. Men man må være glad i å jobbe, og glad i dyr, forteller han engasjert.
Helt fra han var liten har han alltid holdt øye med dyrene. Én gang sovnet han visstnok i fôrkrybba også.
Livsstilen som bonde har vært med han hele livet.
– Også er jeg kanskje på grensa til å være en arbeidsnarkoman. Jeg er en urolig sjel, og sliter med å sitte i ro. Det er bestandig noe som kunne ha vært gjort, humrer han.
Makkfluene svirrer rundt oss, og det grove tregulvet knirker når støvlene treffer.
Han henter et større lam og løfter det opp på fanget. Snart patter det velvillig fra den gamle cola-flasken.
Han liker å være ute. Helst med en hagle under armen eller randonnéeski på beina. Men med to fulltidsjobber er det vanskelig å finne tid.
– Jeg sliter med dårlig samvittighet, og klarer ikke å slappe av og kose meg på jakt hvis jeg vet at jeg har sauer i fjellet som ikke har kommet ned.
Han har havnet i en skvis.
For den samfunnsengasjerte årvikingen vil gjerne bidra for regionen. Samtidig akter han å holde liv i familiegården som bestefaren startet på slutten av 1800-tallet.
Det er en krevende balansegang.
– Men alternativet er å slakte buskapet og stenge ned. Da har jeg i så fall ikke noe å komme tilbake til. I tillegg betyr det mye for bygda at det holdes liv i gården. Det ser ikke fint ut når jordene ikke slås, og med sauene holdes kulturlandskapet i hevd, sier han.
Norges 15. største øy har kun to gårdsbruk igjen. For ikke lenge siden var det tre gårder på størrelse med Ørjans, bare i Årviksand.
Utviklingen synes han er trist.
– Det er jo så fantastisk her, med lite insekter og ingen rovdyr. Jeg tør å påstå at vi har et av de beste beiteområdene i Nord-Norge. Det er helt ideelle forhold.
– Landbruket er veldig viktig for regionen
Et nytt håp
Ørjan trasker en liten runde rundt, skuer ut over rommet. Lammene som skal ha melk har fått det nå. Kanskje på tide med en pause?
Men nei. Han henter en grå plastbøtte, og brått starter et voldsomt hylekor.
– De tror de skal få kraftfôr, forklarer han rutinert.
Bøtta henger han opp på en vekt fra taket, og på bordet foran han ligger de gule øremerkene, og et ark hvor han noterer ned ID-nummer og fødselsvekt.
Han henter et nytt lam og holder det godt fast. «Klips», sier det, og etter et brøkdels sekund er det over.
– Sånn, det var årets første.
Han smiler.
– Jeg synes det er litt mye, med to øremerker, når vi er de eneste som har lam her ute. Men reglene sier det skal være sånn, så.
Ørjan ser ingen særskilte utfordringer knyttet til det å drive landbruk på Arnøya. Han tror næringen står overfor en generell utfordring, en utfordring der folk teller på knappene.
– Det er vanskelig å få noen til å drive. Det er mangel på folk. Og regner man timesatsen til en bonde så ser man at den ikke er høy. Men landbruksoppgjøret i år har gitt meg et håp, sier han.
– Hva må gjøres for å berge bondeyrket?
– Staten må fortsette å ta sitt ansvar og være med på å sikre økonomien. I tillegg må folk bli mer obs på hvor maten kommer fra, hva er det vi spiser når vi handler i butikken. Derfor er det også så viktig å vise barna våre hva et gårdsbruk er. Det må prioriteres, sier han.
Hjemmekontor og Teams
Etter fjøsøkta er det tid for et avbrekk. Bygda bader i heit vårsol, og den deilige lyden av bølger virker kjølig og forlokkende.
– Du kan bare sette deg på den benken jeg har ordnet der, peker han, før han forsvinner opp i huset.
Like etterpå kommer han tilbake med to kopper kaffe.
Felleskjøpdressen har han tatt av, og fra lomma på turbuksa drar han opp en brunflekket banan. Han slenger et par snickers-is oppå bordet.
– Jeg glemmer å spise, innrømmer han.
Om et par dager får han den årlige skolebussen med elever fra Skjervøy på besøk. Det gleder han seg veldig til.
Da skal barna få prøve seg med melkeflaska.
– Dagens barn sitter på nettbrett, mine egne inkludert. Det gjør at de får en rar opplevelse av hva verden er. Vi har nok alle flyttet oss litt bort fra den og vi forstår ikke, på samme måte som vi gjorde før.
Men dagens teknologi har også gjort hverdagen lettere for ordførerbonden i havgapet, særlig etter at korona legitimerte bruken av hjemmekontor og teamsmøter.
– Det har sin effekt å reise til Oslo også, men Teams er utrolig effektiv til enkle, greie saker, og til å få fram et budskap. Reiseaktiviteten er blitt mindre, og vi kan ha møter i regionrådet uten å måtte bruke en hel dag fram og tilbake. Jeg ser også et potensiale til økt samarbeid i regionen på denne måten, som kan bidra til større fagmiljøer på et sted preget av store avstander, sier han.
Gryteklare prosjekter
Vi beveger oss fra trebenken i sola mot huset hans. Klokka nærmer seg møtetid.
Stua til Ørjan er åpen og lys, og fra den store verandaen ser man både Høgtinden og Grunnfjordtindan.
– Jeg har vært på nesten alle fjellene her, men har enda til gode å besøke Høgtinden. Dit har jeg lyst å gå en dag, sier han.
Kunstverket over sofaen sier kanskje noe om hvem som bor her.
– Det er hun som styrer med interiøret, ler han.
Bonden skifter drakt. Den lyseblå skjorta er strøken, og den brune skinnklokka kunne ha tilhørt en hvilken som helst forretningsmann på Lysaker.
– Jeg tok den på nå ja, før møtet. Den og gifteringen, som jeg ikke bruker i fjøset.
Han røsker opp en brødskive fra plastposen på kjøkkenbenken og trykker ut kaviar og majones fra tube. Skiva glir ned på høykant.
Så bruker han noen minutter på å skrible med penn og papir.
Han virker ikke nervøs.
– Jeg kan de her tingene veldig godt, det er noe jeg har jobbet med i lang tid. Regjeringen har satt av 40 millioner kroner til havneutbygging, og vi har flere gode prosjekter som er gryteklare. Målet med møtet er å spille dem inn slik at vi får finansiering, forklarer han.
Kvart over tolv trykker han ringesymbolet. Deretter viser han at snakketøyet er i orden.
Møtet med statssekretær Kristina Hanssen er unnagjort på en god halvtime.
– Hvordan gikk det?
– Det gikk veldig bra! Dette var viktig med tanke på å synliggjøre oss. Det jeg prøver å ha fokus på er å selge regionen, fortelle om alt det bra som skjer her, og at prosjektene også kan få nasjonal betydning. Det nytter ikke å syte og klage, selv om jeg kanskje synes det går sakte.
Han kler av seg finskjorta, virker brått en smule utålmodig.
På kjøkkenveggen henger bevisene, fem Nortura-fat. Han er jo tross alt en prisvinnende bonde.
– Nå er det tid for stell igjen. De nyfødte trenger kanskje litt melk, smiler han.