Han er spent på hvordan filmen ”Den 12. mann” blir. Han var torsdag blant inviterte gjester på verdenspremièren i Tromsø, og er i ettermiddag til stede på eksklusiv førpremière på Furuflaten.

– Jeg har sett ”Ni Liv” flere ganger. Jeg håper den nye filmen viser et mest mulig korrekt bilde av hva som skjedde under Jan Baalsruds flukt fra tyskerne. Jeg er redd at det kan være noen feil i filmen, men håper historien ikke blir vannet ut.

Pedersen hadde statistroller i begge filmene. Han understreker Baalsruds enestående evne til aldri å gi opp.

– Baalsrud viste en utrolig vilje til å overleve.

Lestene var frosset i skoene

Den da tretten år gamle Ottar var i ferd med å avslutte fiskemiddagen sammen med sin bror og mor da en person ramlet inn kjøkkendøra. Han minnes godt hva som skjedde for over 74 år siden.

– Mannen var i forferdelig forfatning. Øynene var halvt klistret igjen og han hadde flere munnsår. Det mest alvorlige og nifse var da vi oppdaget at lestene var frosset fast i skoene. Mannen mumlet om at han skulle til Storsteinnes. Jeg vet fortsatt ikke om han mente bygda i Balsfjord eller Lyngen.

Ottar Pedersen tror Baalsrud hadde overnattet bak en stor stein i Lyngsdalen og ble tidligere på dagen tatt av snøskred. Han brakk skiene og var avhengig av hjelp for å komme seg videre.

Liv i beina

Ottars onkel og nabo Marius Grønvoll var ofte på jobbreise i et par uker i slengen, men var denne dagen heldigvis hjemme. Han ble umiddelbart kontaktet, og ble sentral i det dramatiske oppdraget med å få Baalsrud til trygghet i Sverige.

MINNER: Ottar Pedersen husker godt sitt første møte med Baalsrud for over 74 år siden.

– Marius oppdaget etter hvert at mannen var i uniform og hadde revolver. Første oppgave var å få liv i beina. Situasjonen var fortvilt. Vi skjønte at han ikke kunne bli lenge på Furuflaten. Nettene var ikke så lenge mørke rundt 10. april.

Baalsrud oppholdt seg i to døgn hjelpeløs i huset. Ottar lå i senga og Baalsrud på gulvet.

– Jeg var så ung at jeg ikke skjønte helt hvor farlig situasjonen var. Mange tyskere oppholdt seg i bygda. De hadde bare tre dager tidligere gått fra hus til hus, og lyste også ned i potetkjellerne. Kanskje leitet de etter radioer.

Dekket av tørrhøy

Baalsrud ble etter to dager båret over til låven like i nærheten. Han ble dekket over med tørrhøy.

LÅVEN: Ottar Pedersen viser hvor Baalsrud lå gjemt i høyet på låven.

Ottars jobb var å stoppe folk som ville besøke familien. Færrest mulig måtte blandes inn.

– Hvilket forhold hadde du til tyskerne?

– De var våre lekekamerater. Deres viktigste oppgave var å holde veien under Pollfjellet åpen.

Ottar er tydelig på hva som ville blitt konsekvensen hvis Baalsrud ble oppdaget.

– Alle ville bli drept eller sendt til konsentrasjonsleir.

Nervepirrende

Etter seks-syv dager var Baalsrud borte fra låven. Han ble på netta slept på slede de rundt 800 meterne ned til sjøen og ført over Lyngenfjorden.

– Jeg synes det mest nervepirrende mens Baalsrud var på Furuflaten, var da han ble trukket ned til fjæra. Tyskere som patruljerte kunne fort ha oppdaget hva som skjedde.

Ottar Pedersen fikk fra dag en streng beskjed om å holde 100 prosent tett om Baalsrud.

– Jeg kunne ikke fortelle noe, verken nevne navn eller episoder. Jeg var kjent med hvilke katastrofer som i lignende tilfeller hadde skjedd i Sør-Norge. Situasjonen var en stor påkjenning for dem som hadde vært involvert på Baalsruds flukt mot Sverige.

Den store frykten var at saken ble rullet opp og Gestapo plutselig sto på døra.

– Jeg synes det er et stort under at tyskerne ikke fikk kjennskap til saken, sier Pedersen.

Omgjengelig mann

Familien og naboer ble høsten 1944 evakuert til Lakselvbukt, og kunne vende hjem etter freden i mai neste år.

Baalsrud var i flere år etter krigen et tema bygdefolk pratet minst mulig om.

Han kom allerede på sommeren 1945 på sitt første av flere besøk til Furuflaten. Han var i uniform og med pistol i beltet.

– Jan var en omgjengelig person. Han understreket at han i 1943 var en norsk soldat som kjempet for fedrelandet. Han husker mye av det som skjedd under flukten.

– Hva kjennetegnet Baalsrud?

– Han hadde enorm vilje til aldri å gi opp. Han ville overleve og klarte det på utrolig vis.

Ottar roser Baalsruds hjelpere fra Karlsøy til han var i sikkerhet over grensen.

– Mange gjorde en heltemodig innsats. De fleste fikk vite minst mulig om personen de hjalp, sier Ottar Pedersen.

Han arbeidet i sitt yrkesaktive liv i industrien på Furuflaten. Nå er han en sprek pensjonist på hjemgården helt øverst i bygda.