Jeg skrev mitt første debattinnlegg i 2013. Jeg skrev det i affekt og sendte det inn til avisa Nordlys før jeg rakk å tenke meg om. Nyheten om at Stein Erik Hagen mente maten i Norge var for dyr, satte sinnet mitt i kok. Og siden har det kokt i både tider og utider.

Året etterpå sprutet blekket utover daværende landbruksminister Sylvi Listhaugs tilbud i jordbruksforhandlingene 2014. På ekte jegertvilling nord-norsk bannet jeg meg gjennom en A4-side før jeg sendte det til FiN. Og FiN er ikke snaue; de trykket hele greia usensurert. Tro om de vet hvor mye kjeft jeg har fått for språkbruken i ettertid. Siden har jeg skrevet og delt mine meninger om mangt. Dyrepoliti, beitebruk, landbruk og ulv. Jeg har skrevet påskehilsen med oppfordring om godt skredvett, og i høst skrev jeg ned noen tanker om medienes noe irrelevante fokus på bloggere og fotballspillere. Jeg mener litt om alt, men velger å tro at jeg har spart dere for det verste.

Det som gjør meg frustrert, og som også gjør at jeg stadig oftere revurderer behovet for offentlig å mene noe, er at jeg merker at jeg er litt alene i denne meningsytrernes verden. Det er de samme som kommenterer, faktisk er det så få som ytrer standpunktene sine at den offentlige meningsutvekslingen ofte er svært forutsigbar. Det får meg til å føle meg både annerledes og rar, ja nesten litt teit, at jeg mener noe i det offentlige rom.

Hvorfor er det så få som ytrer meningene sine?

I følge SSB har kun 5% av oss i løpet av det siste året skrevet innlegg i en avis for å påvirke en bestemt sak. Kun 10% har arbeidet frivillig for en politisk organisasjon. Hadde dette vært statistikken på begynnelsen av 1900-tallet, hadde kvinner kunnet se langt etter stemmerett, lik odelsrett, like rettigheter i arbeidslivet, gode pensjonsordninger og alt det velferdsstaten tilbyr oss. Det samfunnet vi omgir oss med i dag, de rammene som beskytter oss, er et resultat av at kvinner og menn i tiårene før oss har ytret sine meninger, høyt, tydelig og bevisst. Gjennom deltakelse i den offentlige debatten har generasjonene før oss utviklet landet vårt til dit vi er i dag.

«Der alle tenker likt, tenkes ingenting nytt». At andelen som i dag engasjerer seg er såpass lav, kan få store konsekvenser for samfunnet i fremtiden. Færre politikere og færre meningsytrere til å utfordre dem, er en åpenbar trussel for demokratiet vårt. Avstanden mellom folket og det politiske styret blir større; makten samles på færre hender. Vi har det så godt og trygt i Norge i dag, at vi har glemt alle kampene som er kjempet for å komme hit. Frykten min er at vi en dag lever i et samfunn med et skrantende demokrati der folket er avspist sin reelle makt.

Gjennom å øke satsingen på kommentarer og debattinnlegg utfører avisa Framtid i Nord sitt samfunnsoppdrag. I tillegg til å opplyse folk og utfordre de styrende, skal mediene oppfordre til en åpen debatt der manwen og kvinnen i gata får ytre sine meninger. Men det krever også at du deltar; vi har tross alt alle et felles ansvar for å utvikle det samfunnet vi lever i.