De fleste ungdommer i Norge, både jenter og gutter, er heldigvis fornøyd med livet sitt. Jevnt over ser de også lyst på framtida. Men andelen tenåringsjenter som får stilt en diagnose med psykisk lidelse, er økende ifølge en ny rapport fra Folkehelseinstituttet.

Forrige uke presenterte Folkehelseinstituttet rapporten som synliggjør våre unges psykiske helse. Den viser at andelen jenter mellom 15 og 20 år som får diagnostisert en psykisk lidelse har økt med 40 prosent på fem år. 40 prosent! Forskning på området viser at 7 prosent av jentene mellom 15 og 17 år er rammet. For de mellom 18 og 20 år er 9 prosent diagnostisert med en psykisk lidelse. Årsakene er forskjellige. Kanskje er unge jenter flinkere til å be hjelpeapparatet om hjelp? Dersom det var slik, er det grunn til å tro at dette burde gjelder for andre grupper også, mener forskerne. Men hvorfor vises ikke en slik økning for andre grupper?

At folk kjenner på psykiske lidelser er naturlig. At man kjenner på angstsymptomer innimellom, er ikke unormalt. Men når unge jenter og gutter varsler at de presser seg selv hardt, at de ikke strekker til, at angsten går utover hverdagen, da bør varselklokkene ringe. Men har vi forutsetninger for å se dette i en tidlig fase? Eksempler med de flinke jentene presenteres ganske ofte i media. De forteller om at de ville mye, på mange fronter, men de føler ikke at de strekker til.

En undersøkelse fra Senter for velferds- og arbeidslivsforskning som ble presentert i fjor, forteller at jenter føler særlig sterkt på stress og press på skolen, at mange jenter er misfornøyd med eget utseende og at det er sterk sammenheng mellom kroppsbilde og depressive symptomer hos jenter. Ei av de flinke jentene som sto fram i media med sin historie forrige uke ønsket å formidle at: «Jeg er god nok som jeg er. Du er god nok som du er». Jeg skulle ønske vi klarte å overbevise de unge om at dette er sant. Du er god nok som du er.

Psykiske lidelser er heldigvis blitt noe som det snakkes mer og mer om. I alle fall i media. Blant forskere. Av helseministeren. Forhåpentligvis blant skoleledelse, lokale politikere, fagfolk, foresatte og andre. Men det er fortsatt vanskelig og tabubelagt. Hvorfor? For vi vet ikke hvordan vi skal håndtere det. Gjør vi vel? Godt nok? Klarer vi å snakke med våre egne barn om dette? Klarer vi å sette det på agendaen der barna våre oppholder seg? Klarer vi selv å sette ord på hva angst er? Og når psyken spiller oss et puss, snakker vi med noen?

Resultatene fra rapporten og undersøkelsen viser at noe må gjøres. Det må iverksettes tiltak. Men hva skal til? Hva er verktøyene? Hva kan fungere? Kartlegger man noe og får negative resultater, så må det følges opp med tiltak. Og disse tiltakene bør komme rimelig kjapt. Helseminister Høie utfordrer helseforetakene til å se på om det er mulig å jobbe på nye måter for å nå flere barn og unge raskere. Det er bra. Men hva med oss andre? Vi voksne? Hva kan vi bidra med? Hvordan kan vi agere? Vi trenger rådene til hvordan dette kan takles bedre.

Når man vet – må man handle. Men noen må gi oss rådene!