Jaguar E-Pace og Volvo XC40 er merkenes bøllete attpåklatter. I sjangeren «liten SUV» er det rom for mer lek og moro i designen enn i den litt større familie-SUV-klassen, der alle bilene ser omtrent like ut.
Der de nyere Volvo-modellene ellers har mange likhetstrekk, har minstemann fått lov til å skille seg ut. XC40 har elementer fra 60- og 90-serien, mest synlig i lyktene, men den peker også bakover, med mange rette linjer som vi husker fra den svenske produsentens modeller fra forrige århundre. I tillegg kan man velge litt friske fargekombinasjoner, det er en bil man fort får øye på utenfor kjøpesenteret.
E-Pace har et utseende som er barskere, samtidig er det streitere. Jaguar har gitt den et muskuløst uttrykk, som en krympet F-Pace der man har bevart bicepsene og den bredbeinte holdningen.
Jålete
Begge bilene ruller inn i et jålete segment, der det er et poeng å framstå som cool og en smule annerledes. Dette skal være livsstilsbiler for folk som vil vise at de følger med i tiden, har fingeren på pulsen og treningstøy i gangen.
I tillegg hører de hjemme i den eleverte enden av segmentet. Her må man må betale en heftig sum for biler som knapt er større enn en kompaktbil.
For kunne rettferdiggjøre noe av sluttsummen har begge bilene med seg litt av stjernestøvet fra sine søsken. Interiørene er noe forenklede versjoner av det man finner i de større og dyrere modellene. I E-Pace kjenner man igjen girspaken og flere designdingser fra sportsbilen F-type, mens XC40 har en lightversjon av Volvos nye og svært elegante interiør. Begge bilene har dog mer plastikk i interiøret enn det man ville akseptert i de større modellene, uten at det føles simpelt. Begge forsvarer premium-stempelet i sitt segment.
Volvoen er litt større og byr på bedre plass i kupeen. Dette henger også sammen med selve karosseriformen. Volvoen har rettere kanter som gir mer volum innvendig, mens E-Pace har rundere og mer coupéaktig form som stjeler litt plass.
Tung
På veien er Jaguaren mest sporty. Den går flatt gjennom svinger, og styringen er presis. Den forholdsvis lille motoren, 150 hestekrefter, flytter den tunge bilen, nær 1,8 tonn, uten å stresse. Samarbeidet mellom girkasse og drivverk er veldig bra, og bilen føles kvikkere enn det ser ut til på papiret. Dette går litt på bekostningen av komforten. For at bilen skal gi en sportslig kjøreopplevelse er den vel stram, og man kjenner det når underlaget ikke er parkettflatt.
Volvo har skrudd sammen en mer komfortabel bil. Den kjennes på mange måter større enn den faktisk er, og egentlig mindre sprek enn de 40 hestekreftene ekstra, sammenlignet med E-Pace, skulle tilsi. Selv når man ber bilen være sportslig, leverer den mer et jevnt skyv og ikke noe som får fram lysten til å ta på raske briller. Her er F-Pace frekkere, og under testperioden var det Jaguar-nøkkelen det var mest fristende å ta med ut når noen ærend skulle gjøres, men på en lengre tur er det liten tvil om at man vil ha det mer behagelig i Volvoen.
Artig og unødvendig
Innvendig er ingen av de to bilene spesielt stille av seg. Hjul- og vindstøy er del av lydbildet på motorvei, og her høres det bedre enn i de store bilene fra merkene. Attpåklattene lener seg en smule på at både Jaguar og Volvo ellers lager store og elegante biler, med massiv komfort, noe som skal gi disse mindre kjøretøyene et litt opphøyet image som melk-og-brød-produsenter ikke kan matche. Dette er grunnen til at renovering av en merkevare gjerne starter på toppen: Det er veldig mye enklere å spre følelsen av at noe er eksklusivt nedover i modellrekken, enn å starte med småbilene og utvide oppover.
Både E-Pace og XC40 er biler som er artige og til dels unødvendige. For omtrent samme pris får man en Volkswagen Golf R stasjonsvogn med firehjulstrekk, 300 hestekrefter og langt bedre bagasjeplass. Men Golf er også Norges minst originale bilvalg.
E-Pace og XC40 vekker sympatiske mengder oppsikt. Er man ute etter en gøyal bil, er E-Pace i førersetet, mens XC40 byr på mer fornuft og komfort.